Har kommunen glemt hvem de jobber for?

NB: Dette er et debattinnlegg skrevet av eksterne bidragsytere. 

Det er noe som skurrer i Nordre Follo kommune om dagen, og det begynner å tegne seg et mønster gjennom artikler, leserinnlegg og debattinnlegg. Hver gang vi leser et innlegg om for eksempel utbygging i skogen på Myrvoll eller HV-huset tenker vi at jaggu, det der kunne vi skrevet om Flåtestad-saken også. 

Demokratiske prosesser finnes på papiret - men i praksis oppleves det ikke sånn. 

I Flåtestad-saken ble det i 2021 gjennomført grundige analyser som konkluderte med at den beste løsningen var ny skole på Fløysbonn, kombinert med utvidelse av Flåtestad fra 3 til 4 paralleller. 

Vedtatt. Nabovarsel. 

Så endres plutselig løsningen – uten at barna eller involverte får være med å si noe i saken. Nå ligger vi alltid bakpå. 

I et innlegg i Østlandets Blad for ett år siden skrev Halvor Simensen det så godt om prosessen rundt HV-huset: «Man har besluttet først – og leter etter argumenter etterpå.» Og de reagerer på at medvirkningen ikke oppleves reell. 

Om Myrvollsaken skriver Anne-Grethe Eriksen og Eva Haga Rogneflåten fra Arbeiderpartiet i Oppegård Avis: «Når medvirkning ikke får reell betydning, undergraver vi selve fundamentet for lokaldemokratiet.»

 Dette gjelder altså ikke bare i sakene på Myrvoll, det gjelder også Flåtestadsaken. Og det gjelder sikkert flere saker i Nordre Follo de siste årene. 

Folk sitter igjen med følelsen av at kommunen først bestemmer seg for hva de vil gjøre – og deretter inviterer til dialog og medvirkning når løpet i praksis allerede er kjørt. 

For hva er egentlig poenget med høringsrunder, dialogmøter, FAU-uttalelser og lokalt engasjement, hvis vi som innbyggere opplever at beslutningen uansett allerede er tatt? Det er dette som kalles et «skinn-demokrati».

Om det ikke er så alvorlig at man kan kalle det et demokratisk problem, så opplever i alle fall mange velgere at man ikke har en reell påvirkning på beslutninger. I saker der barn og unge påvirkes er det krav om at barnas beste skal vurderes, barn skal bli hørt og medvirkningen skal være reell. 

Da holder det ikke å bare gjennomføre møter i etterkant og kalle det medvirkning. Det er ikke bra for tilliten mellom kommunen og innbyggerne. Og da handler det liksom ikke lenger om enkeltsaker, da handler det om tillit.

Tillit til at kommunen faktisk lytter til velgere.

Tillit til at det gjennomføres gode nok faglige vurderinger.

Tillit til at politikerne og administrasjonen vil det beste for barna. 

Tillit til at det planlegges langsiktig og ikke bare for å vinne valg.

Tillit til at lokaldemokratiet faktisk fungerer.

Ingen forventer at politikere skal være enige med alle. Politikere må ta vanskelige beslutninger og «tenke helhet» som de sier. Jada. 

Men lokaldemokrati handler ikke bare om beslutningene, det handler også om hvordan man behandler menneskene som skal leve med konsekvensen av vedtakene. 

En ting er at kommunen og folkevalgte forvalter enorme summer av fellesskapets penger. Men enda viktigere: De forvalter lokalsamfunnene våre, nærmiljøene våre, hverdagslogistikken vår og oppveksten til barna våre. 

Da må vi som velger dere kunne forvente mer. Mer involvering, mer reell påvirkning, mer dokumentasjon, mer forklaring, mer forståelse for lokalsamfunn, mer, mer, mer. 

På torsdag skal FAU og elevrådet ved tre skoler møte Hege Blix Mortensen om Flåtestadsaken. Det setter vi pris på at hun tar seg tid til! 

Utfordringen er ikke lenger at vi ikke får si hva vi mener, utfordringen er at vi opplevde å komme inn i prosessen etter beslutningen var tatt og at medvirkningen derfor ikke oppleves reell. Vi har derfor flere spørsmål som vi ønsker tydelige svar på i dette møtet. 

Elevrådslederen ved Flåtestad ungdomsskole sa det aller, aller best: Disse valgene vil prege barna i generasjoner. 

Derfor gir vi oss ikke. For barnas skyld!