– Det føles som hjemme

For over 40 millioner mennesker finnes det et før og etter 24. februar, dagen Russland gikk til angrepskrig på sitt naboland. Siden den gang har mange millioner blitt tvunget til å flykte og skape seg en ny hverdag i et nytt hjemland. Vi har møtt tre av dem.

– Jeg heter Armina, jeg kommer fra Ukraina, jeg liker å trene, jeg går på Sofiemyr skole, jeg er 11 år og jeg liker å snakke norsk, sier Armina Geidarova på fin norsk.

Sammen med moren Viktoriia og søsteren Sabina møter vi henne i velkomstklassen på Kolbotn skole. Det er gått seks måneder siden de kom til Norge, til Viktoriias søster som bor på Kolbotn. Familien Geidarova dro fra Kyiv omtrent to uker etter invasjonen. Først til Polen, der de ventet i mange timer på flyplassen, før de omsider kunne fly til Norge, et land de aldri hadde vært i før.

– Vi kjente ikke dette landet. Det var skummelt, for reisen var vanskelig, sier Viktoriia.

Ny hverdag

Nå er de imidlertid kommet i gang med en ny, trygg hverdag her på Kolbotn, med dager i velkomstklassen og på Fløysbonn, Sofiemyr og Kolbotn skoler. Mamma Viktoriia er ansatt som lærerassistent i velkomstklassen og går på norskkurs, mens jentene holder på for fullt med fritidsaktiviteter.

– Vi er i sikkerhet, og jeg er så glad for at barna får en lykkelig barndom her. De får alle muligheter og de går på skole, Armina går på kulturskolen og Sabina går på rytmisk gymnastikk. De er glade, og da er jeg som mor glad, sier Viktoriia.

De liker seg i Oppegård og skryter av naturen og Kolbotnvannet. På ettermiddagene gjør de noe som er veldig typisk norsk.

– Gå på tur! Det er den fine setningen vår, «vi går på tur», sier Viktoriia på norsk.

– Savner vennene

Selv om de er trygge og glade for å være i sikkerhet i Norge, savner datteren Sabina livet i Ukraina og alt det hun har dratt fra.

– Det var et vakkert liv. Jeg savner vennene mine, skolen, huset vårt. Jeg vil dra hjem, sier Sabina Geidarova.

Da vi spør om forskjellene mellom Ukraina og Norge, har de svaret klart.

– Dere smiler! Nordmenn er veldig snille, og de støtter oss veldig. Vi sier alltid «tusen takk, tusen takk», fordi de viser oss kjærlighet og støtte. De er veldig vennlige, og det er viktig for oss. Ukrainere er veldig hyggelige og snille, men vi er ikke like smilende, sier Viktoriia.

Familien liker det norske skolesystemet, som de mener har mange forskjeller fra det ukrainske. Viktoriia, som selv er lærer, sier at det er mer disiplin og lekser i Ukraina, mens barna har mer fritid i Norge. Datteren er enig.

– I Ukraina var det veldig vanskelig, og lærerne våre var veldig strenge. Vi måtte alltid gjøre rett, og det var veldig kjedelig. Her kan vi gå ut, vi kan lære i naturen og det er mer interessant. Jeg liker det veldig, sier Sabina.

Uviss fremtid

Viktoriia Geidarova vet ikke om de vil vende tilbake til Ukraina. Etter seks måneder med brutal krig er det store problemer i hele det ukrainske samfunnet, og hvor familien skal gjøre av seg, er uvisst.

– Vi vet ikke hva som vil skje i Ukraina. Vi ser på nyhetene at det er mange problemer, ikke bare krig. Det er problemer med arbeid, økonomien og energiforsyningen, sier hun, og legger til at det også er usikkert hvor lenge de får bli i Norge, fordi den kollektive beskyttelsen kun varer et år. Det hun imidlertid vet, er at hun vil gjøre alt for å gi barna en fin fremtid.

– Jeg går på norskkurs, jeg er i introduksjonsprogrammet og jeg jobber på skolen. Jeg vil at barna mine skal ha en lysende fremtid, og jeg ser denne fremtiden i dette landet for barna mine. Men hva Norge har i vente for oss, det vet vi ikke, sier Viktoriia.

Snakker ikke lenger

Russlands okkupasjon av deres hjemland gjør naturligvis at deres forhold til Russland er anstrengt.

– Russland er vår smerte, sier Viktoriia.

Familien har selv slektninger og venner i Russland, men de snakker ikke lenger sammen, på grunn av den begrensede informasjonen russiske innbyggere får fra regimet.

– De tror på politikerne, ikke oss. De sier at vi bomber oss selv, at ukrainere bomber ukrainere, sier Viktoriia vantro.

Det er imidlertid ikke noe nytt, men noe familien har vært vant med siden okkupasjonen av Krim og EuroMaidan-opprøret i 2014

– På den tiden begynte de å si at politikerne i Russland hadde rett og at vi var dumme, sier hun.

Trives

Familien kommer fra en millionby, og man kunne kanskje tro at Kolbotn og Oppegård blir litt lite i forhold, men de har bare lovord om sitt nye hjemsted.

– Kolbotn er en liten by, men den er veldig fin og varm. Vi bodde i en by med mye folk og bråk, men her er det stille og fin natur, sier Viktoriia.

Ellers er de også veldig imponert over nye Kolbotn skole.

– Skolen er så moderne. Klasserommet, stolene, pultene, alt er nytt, sier Sabina smilende.

Hva er deres favoritt-ting med Kolbotn? Spør vi.

– Kolbotn torg! Kommer det kjapt fra Sabina, og beviser med det at hun er som ungdommer flest, ukrainske som norske.

Familien skryter av hvordan de har blitt tatt imot, og alle som har hjulpet dem og stilt opp, og vil gjerne si takk.

– Jeg vil si tusen takk til alle som hjelper oss i dette landet. Jeg er så glad sammen med vennene mine for at vi kan være her. Det føles som hjemme, sier Sabina Geidarova.