Tema: Forventningspress

Wow, så kult, var min første tanke da forespørselen lå i innboksen. Å bli spaltist i lokalavisa var så langt unna hva jeg trodde 2023 vil bringe med seg av utfordringer, men her var den altså, forespørselen pent pakket inn i en Messenger-melding, etterfulgt av et smilefjes.

Sett bort ifra et par halvtørre fotballreferater er skribent cv-en rimelig skrapet. Fra skolegangen tror jeg nok at en samlet lærerstab fra både Greverud og Fløysbonn skole, er unisont enige om at mine norsk-stiler ikke nødvendigvis fortjener å se dagens lys. Men miraklenes tid var visst ikke forbi, og selv den ytterste utopi kan altså bli virkelighet. Så da må vi vel bare kjøre på da, eller?

Og med det ordet, eller, kom min andre tanke snikende - nervøsiteten. Jeg vet at det er et stykke fra lokalavisa i Oppegård til Pulitzer-prisen, men av en eller annen grunn legger man plutselig lista der for seg selv. Den ellers så fremoverlente og uredde Eriksen satt med hjertebank, akutt mageknip og tendenser til kaldsvette hjemme i stua. Hva skal jeg skrive om som interesserer andre? Nett-trollene lurer jo rundt hver eneste kommafeil, og det er faktisk litt skummelt og skulle åpne seg opp for lokalsamfunnet. Hittil har jeg jo faktisk kunnet bevege meg rimelig knirkefritt gjennom Kiwi på Oppegård en sen fredagskveld.

Jeg prøver å lære mine egne barn at de skal være trygge i seg selv, være uavhengige av andre folks meninger og valg, men hvorfor er det da så vanskelig å leve opp til de ordene selv?

Svaret på det finnes kanskje i en psykologioppgave på Blindern, men det hersker nok liten tvil om at det er en kombinasjon av et forventningspress og frykten for janteloven. Vi scroller oss gjennom hverdagen for å se hvordan vi skal se ut, og føringene for hva vi skal si, mene og hvordan vi skal oppføre oss finner vi i de underliggende kommentarfeltene. Vi tillater oss ikke lenger å være stolte av tingene vi har, opplever eller den vi er. Vi legger et uhåndterbart press på oss selv i tro om at vi ikke er nok som vi er. Tilsynelatende er det alltid noen som er bedre og derfor føler vi behov for å kompensere med å fremme en «kunstig flott versjon» av våre liv og våre eiendeler. Dette bidrar dessverre bare til å styrke det samlede presset enda mer.

Men er det slik at alle har det bedre, eller presenteres vi kontinuerlig for en hverdag som er like reell som en dårlig amerikansk såpeopera? Alle kan ikke leve ut Exit-livet, for da hadde ikke det livet eksistert i utgangspunktet. Foruten om for en promilleandel av befolkningen, finnes det lite rasjonelt bak å bruke ti-tusenvis av kroner på svindyre merkeklær. Men vi setter oss altså i gjeld for å gjøre det, fordi «noen» har sagt det er kult, og vi tror andre forventer at vi følger etter.

Ved kun å fokusere på andres tanker, glemmer vi helt hvem vi selv er. Fra å være unike individer blir vi fort bare vandrende rundt som dårlige kopier i en kunstig visjon om hvordan vi skal være.

Nei, sånn ønsker jo ikke jeg å ha det, men allikevel satt jeg her da, mer opptatt av hvordan du tar dette innlegget fremfor å nyte muligheten jeg har fått med å skrive det. Den samme frykten jeg føler på i matbutikken når barna mine blir høylytte og skriker etter snop, eller på toget på morgenen når du ser ned på mine upussede sko. Jeg er som alle andre jeg også.

Med pennen i hånden kunne jeg fint gått for det trygge. Jeg kunne skrevet et innlegg om fotball, familieliv, togkaos eller kanskje til og med pensjonsopptjening. Det er et tema de færreste av oss forstår, og som jeg kunne briljert i. Da kunne i hvert fall ingen kritisert meg i ettertid, men skulle jeg bruke denne muligheten til det?

Nei jeg må tørre nyte øyeblikket, og det var da den siste tanken satt seg i hodet mitt - No guts, no glory. Kalenderen ble tømt for møter, kone og unger sendte jeg på tur, og igjen satt jeg med et hvitt ark og hodet i bløt.

Spalten lurer på hvordan jeg har det, og det skal den få et kort svar på. Jeg har det faktisk knall bra! Akkurat nå leser du mine ord, og bare det i seg selv er en seier for meg. Du kan være enig eller uenig i det jeg skriver, du kan synes det er svada eller sluke det rått, uansett er det er helt ok. Mine ord er på trykk og det er så kult som det går an å få det, synes nå jeg.

Jeg håper vi sammen kan ta et steg tilbake, for de fremtidige generasjoners skyld og endre måten vi håndterer forventningspresset vi utsettes for daglig. Vi må sammen over i en verden der samfunnet ikke former oss, men at vi bidrar i å forme samfunnet.

Ingen er perfekt, men du leste faktisk dette innlegget helt til slutten, så da må jo det bety at jeg faktisk var god nok. Og det er du og!