– Det er vel det samme hvem som gjør jobben?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.

Denne uka behandlet formannskapet nok en sak om konkurranseutsetting. Denne gangen gjaldt det vinter- og sommerdriften i kommunen, brøyting, strøing, grøntarbeid og alt det praktiske som gjør at hverdagen for oss innbyggere faktisk fungerer.

Spørsmålet om konkurranseutsetting kan høres teknisk ut. Konsekvensene er ikke det.

Jeg er ideologisk forankret i det sosialliberale Venstre. Jeg har aldri hatt problemer med å sette oppgaver ut av kommunen når det faktisk gir bedre løsninger. 

For meg har det alltid vært to gode grunner til det:

Én: kommunen skal bruke kreftene sine på det bare kommunen kan gjøre.To: fellesskapets penger skal brukes med omhu.

Likevel, å være liberal betyr ikke å sette alt på anbud. For meg betyr det også å vite når man skal la være.

Frem og tilbake, og enda litt tilbake

For problemene oppstår når ideologien begynner å gå på autopilot. Og det ser ut til at det er nettopp det som skjer i lokalpolitikken i disse dager.

I løpet av 2025 har vi hatt runde på runde med konkurranseutsetting, først de ansattes pensjon, deretter vaskeri- og renholdstjenester, og nå vinter- og sommerdrift.

Summen av disse begynner å tegne en retning. Et tempo. En måte å styre på.

Og samtidig er det ikke vanskelig å se et tydelig fellestrekk i disse sakene: de handler om mennesker som allerede gjør jobben. Folk som har vært der lenge. Som kjenner byggene, rutene og årstidene. Som har barn, familier og forpliktelser, og som sjelden roper høyt.

I vaskeri- og renholdssaken ble dette særlig tydelig. Ansatte ble stående lenge uten å vite hvem de skulle jobbe for, på hvilke vilkår eller om jobben i det hele tatt ville være der.Hverdagen ble satt på vent mens systemene jobbet videre.

Og resultatet av denne prosessen er at markedet ikke kunne levere til den prisen som kommunen kan levere for. Frem og tilbake, like langt, men med noen spor hos bekymrede ansatte. 

«Å sjekke markedet»

Og bare kort tid etter at markedet svarte «jeg kan ikke ta det til den prisen» på renholds- og vaskeritjenester, ligger altså vinter- og sommerdrift nå på bordet som ny sak. Mennesker, igjen.

Og ikke minst et område der gevinstene er vanskelige å regne hjem på forhånd, kvaliteten krevende å måle, og konsekvensene merkbare dersom noe svikter.

Under behandlingen i formannskapet uttalte FrPs Tønnes Stenersen blant annet dette til saken:

«Hverdag som helg, morgen som kveld, veiene er alltid ryddet, og de ansatte er effektive.»

Og videre:

«Det handler om å sjekke ut markedet i ny og ne.»

Sitatene er korrekte. Men de er også avslørende. Ikke bare i det som sies, men på den nonchalante måten det sies på.

Tenk deg at arbeidsgiveren din roser deg for jobben du gjør. Sier at du er effektiv, at alt fungerer, at de er fornøyde. Og så legger hen til, nesten i forbifarten:Jeg må bare sjekke markedet. Se om det finnes noen som kan gjøre jobben din kanskje litt billigere. Det er ikke personlig. Bare i tilfelle.

Du er god. Men ikke god nok til å få ro.

Hvem i all verden orker en slik arbeidsgiver?

Dette er faktisk realiteten for dem som står i jobben i dag. Vi pakker det inn i pene formuleringer om marked og effektivitet. Men oversatt til folkelig norsk er det dette vi sier.

Jobben som bare merkes når den ikke gjøres

Så hvem er egentlig «vinter- og sommerdrift»?

Det er tidlig morgen. For noen er det fortsatt natt. Brøytemannskapet er allerede ute. De tar rundene sine før trafikken kommer, før barna går til skolen. Når jobben er gjort skikkelig, merker du det knapt. Du bare går videre med dagen din.

Eller det er sommer. Grøntområder holdes i sjakk. Stier ryddes. Vegetasjon tas før den blir et problem. Skøytebaner klargjøres når kulda endelig sitter. Små inngrep i hverdagen, som først blir synlige den dagen de ikke lenger blir gjort.

Et helt konkret eksempel fra i morges. Jeg var til stede og så at brøytkantene langs en skolevei var isete. Det ble meldt inn, og kort tid etter var folk på plass. En time senere var isen borte. Jeg gikk videre med dagen, og biler, barn og andre kunne passere trygt uten at noen la merke til det.

Slik ser god drift ut. Dette er gjort av menneskene bak «vinter- og sommerdrift».

Penger spart, er penger tjent?

Så når folk heier på brøytemannskapet en tidlig vintermorgen, eller nikker anerkjennende til velstelte grøntområder om sommeren, er det nettopp disse folkene og denne driften vi nå vurderer om vi kan få bitte litt billigere. Denne gjengen vi nå skal utsette for en aldri så liten «markedssjekk».

For å være helt ærlig, så har jeg vanskelig for å se dette som et reelt forsøk på å hente inn penger til en presset kommuneøkonomi. 

For hvis det virkelig var målet, finnes det andre grep som gir inntekter uten å skape uforutsigbarhet for ansatte og tjenester folk er avhengige av hver dag.

Akkurat det vet FrP særlig godt. De har innført gratis parkering, et grep som har bidratt til å tappe kommunekassa.

Hvorfor gjør vi det da, sånn egentlig?

Vi skylder både ansatte og innbyggere å være ærlige om hvorfor vi gjør dette.

Hvorfor er det så ofte kommunale ansatte, de som jobber når andre sover, i all slags vær, som må bære belastningen når politikken skal vise handlekraft?

Det er fordi vi kan.

Jeg tar også min del av ansvaret. For det er lett å signere vedtak uten å stå i konsekvensene dagen etter.

Vi politikere konkurranseutsettes hvert fjerde år. Og mens vi kan smile og si «stem på meg» med kampanjebudsjett og slagord, er realiteten en annen for dem dette gjelder.

De har ingen kampanjebudsjett. Ingen slagord. Ingen annen mulighet til å påvirke enn å gjøre jobben sin, grundig og stille.

Og likevel er det nettopp denne hverdagen vi som politikere setter i spill, også når jobben gjøres godt, i iveren etter å vise handlekraft. Det er en makt vi besitter, og bruker, langt oftere enn vi liker å innrømme.

Så hvis jeg til slutt skal forsøke å svare på spørsmålet jeg stilte i tittelen: Er det samme hvem som gjør jobben?

Svaret er: Ja, i teorien.

I praksis er det mennesker. Med yrkesstolthet. Med erfaring. Med kjærlighet til faget og kommunen. 

Mennesker som ikke ser på dette som nok et oppdrag, men som sitt ansvar.

De fortjener mer enn at vi med makt «bare skal se hva det vil koste» å la noen andre gjøre jobben.

Nesanet Hailemariam

Venstre