Paradigmeskifte eller parentes?

12. mars 2020. Landet stengte. Pandemiplaner som de fleste regnet med var skapt for skrivebordsskuffen, ble løftet opp og iverksatt steg for steg. To måneder er gått og en gjenåpning er i gang, men foreløpig bare aner vi hvor det bærer. For enkeltmennesker kan vi slå fast at det har fått altomfattende betydning, men hvordan vil det være for oss som samfunn? Vil det være noen måneder der nasjonen stod stille og ventet, for så å gå om bord på det samme toget og fortsette som før – eller vil ingenting bli hva

det en gang var?

Vi vil trenge etterpåklokskapens lys for å vurdere om koronaens herjinger fører til et paradigmeskifte eller blir en parentes i samfunnsutviklingen. Men jeg tør allerede si at jeg håper det blir et paradigmeskifte, at vi tar med oss lærdom som gjør at vi er bedre i stand til å skape den morgendagen vi ønsker. At vi kan også kan få noe positivt ut av det som bringer så mye negativt. Jeg har derfor funnet fram glasskula og vil forsøke å spå hvilke forandringer jeg tror vi står overfor.

For det første: Respekten for naturens krefter og menneskets sårbarhet øker. Vi kan aldri glemme at vi er en del av naturen. Korona-viruset har vist hvordan vår rovdrift på naturressursene slår tilbake på oss selv. Den samme rovdriften truer både naturmangfoldet, økosystemene vi er en del av og klimaet. Og vi vet at naturen vil slå hardt tilbake. Med koronaens konsekvenser tror jeg handlekraften styrkes og apatien vil blekne.    

For det andre: Troen på hva som er mulig styrkes. Forandringsivrige mennesker blir altfor ofte møtt med at folk ikke takler store forandringer på kort tid og at vi derfor må gjøre endringer så sakte at de knapt merkes. Korona-tiltakene verden over viser at det var feil, vi er mye mer omstillingsdyktige enn skeptikerne skal ha det til. Vi går forhåpentligvis inn i de forandringsivriges tidsalder. Natur- og klimakrisen er bare to av utfordringene som ikke kan håndteres med tiltak som knapt merkes.

For det tredje: Teknologioptimistene får bedre kår. Jeg hører ikke selv til de mest ihuga teknologioptimistene. Jeg tror de færreste utfordringer vil fordunste fordi noen utvikler en ny dings. Men en del av pakka må ny teknologi være skal vi klare oss, enten det er i form fornybar energi, velferdsteknologi i eldreomsorg eller kunstig intelligens i saksbehandling.

For det fjerde: Fysisk avstand vil få mindre betydning. Bestemor er bare et touch unna. Amerika og Australia like så. Mulighetene har vært der en stund, men de nye vanene gjør at vi virkelig kan ta steget ut. Kombinasjonen av videomøter, færre jobbreiser og kortreiste ferier vil kunne redusere kostnader, forurensning, fysisk infrastruktur og smitterisiko dramatisk. Samtidig vil mindre tid brukt på transport gi oss mer effektive arbeidsdager, og mer tid med de vi står nærmest.

For det femte: Tid med de nærmeste har steget i verdi. Mange familier har fått merke på kroppen hvordan det er å være tettere på hverandre, hjelpe hverandre, forstyrre hverandre og spise lunsj sammen også på skole- og arbeidsdager. Andre ganger er det fraværet av samvær som har gjort at du har fått merke på kroppen at det finnes mange fysiske møtene som aldri kan erstattes helt av en videosamtale. Som møtet mellom barnebarn og en syk bestemor, eller stevnemøtet med den som du håper å dele livet med.

Kanskje tar jeg feil på alle punkt (og koronaen blir en parentes), men så har jeg da heller ikke ambisjoner som spåmann. Og kanskje er det helt andre ting du ser i din glasskule. Men å bruke en krise til også å se framover tror jeg aldri blir feil, for det er mye å lære og mye å endre. Det samme tror jeg Eidsvoll-mennene følte i 1814. Arbeidet var ikke over når signaturen var skrevet på papiret. For bare måneder senere var vi okkupert av Sverige, og kampen for grunnlovens idealer pågår fortsatt. Men det de ble enige om den gang slutter aldri å prege Norge.

PS! Denne teksten sto på trykk i spalten "Slik har vi det nå" i Oppegård Avis torsdag 14. mai.