Het stjerne får lokal hjelp i Kolben
– Kolbotn ja! Det blir kjekt! Det er alltid stas å være der, sier Adam Douglas , som kommer til Kolben 11. september.
Og Douglas kommer ikke alene. Han har nemlig med seg en lokal trommis.
– Ja, det som er kjekt denne gangen er at Torjus Nevland er fra Sofiemyr. Konserter på hjemmebane er alltid litt ekstra gøy, ikke sant, sier Adam på sin sjarmerende norsk-amerikanske måte.
Kolben er for øvrig ikke ukjent for norsk-amerikaneren.
– Vi har faktisk vært der og øvd, også før turneen med Torjus Nevland begynte.
Adam, som vokste opp i Oklahoma, har nemlig sjarmert seg inn i de norske hjem, men verken dialekten eller musikken lar seg kategorisere i en sjanger.
For en måned siden kom «Peace in Our Time», som han skrev med Jeff Wasserman.
– Vi er dritlei av det som skjer ute i verden, sier Adam Douglas, som også tidligere har uttalt frustrasjon med hjemlandets utvikling.
Lokal multimusiker
Torjus Nevland er det man kaller en «syngende trommeslager» og duoen har allerede turnert fra Finnmark og sørover
Douglas har bare gode ord å si om den lokale trommisen.
– Han er en multimusiker som har jobbet med både Darling West og Sissel Kyrkjebø. Samarbeidet er både utfordrende og gøy, forteller Douglas og sier «Vi får sjå om det blir duo-plate etter hvert».
Stemmen hans ble oppdaget med det han kaller et «uhell».
– Jeg var åtte år og begynte på ny skole. Jeg hadde ingen venner, men i lunsjpausen ble jeg kjent med en som skulle inn til musikklæreren. Jeg fulgte bare med, og det skulle vise seg å være audition for en skolemusikal. Læreren spurte om jeg ville synge noen toner. Det gjorde jeg, og endte opp med å få hovedrollen.
Klassisk start
Han begynte med musikk tidlig, men ikke den sjangeren man skulle tro.
– Jeg begynte med klassisk musikk da jeg var åtte og fikk litt privatundervisning, men så ble jeg interessert i mer rytmisk musikk, blues og soul.
Etter Stjernekamp lurte mange på hvilke retning han ville velge – med både gospel og americana i kofferten – dessuten mottok han en Spellemann i klassen blues. Behovet for å plassere musikere i sjangre, skape forutsigbarhet er nesten ikke nødvendig når det gjelder musikere med store stemmer.
Han oppleves som søkende, åpen, men uten å utfordre lytteren sjangermessig. Årsaken finner vi kanskje i oppveksten.
Musikken har blitt «adamsk» Han satt mye for seg selv på gutterommet. Der hørte han på artister som Nat King Cole, Ray Charles og Aretha Franklin. Den aller første konsertopplevelsen, med Buddy Guy på B.B King Blues Festival var en skjellsettende opplevelse. Fjortenåringen sto blant publikum og opplevde en artist som formidlet en fortelling, som skapte kontakt mellom seg og publikum. I dag vil han derimot nevne plata Zeppelin II om man spør etter en favoritt.
Flau over hjemlandet
Med sitt nye album «Companions» viser han en 44-årings refleksjoner, inspirert av de han har rundt seg, som kone, barn - og bestemoren. Selv om han er en feel good-vokalist betyr ikke det at han ikke har politiske spark i sine tekster. Han uttalte blant annet til musikkbladet Ballade for fem år siden at han er flau over det som skjer i hjemlandet.
Uten å konfrontere ham videre om det, skal det ikke forundre oss om den følelsen har økt de siste årene.
Konserten i Kolben er 11. september og billetter finner du HER.
