Gunnar lurte døden: – Det blir en helt spesiell jul i år

– Eva, jeg overlevde. Jeg er på Ahus. Ring Odin for detaljer.

Det var den korte beskjeden kona Eva Haga Rogneflåten (60) fikk den siste lørdagen i august. Hun var på bytur med datteren deres, Åsa (24), som til alt overmål skulle flytte til Australia dagen etter. 

De satt midt i bylarmen på Aker brygge da telefonen ringte, og den korte samtalen varte bare i 40 sekunder. Hjemme på Kolbotn satt Odin (16) alene etter å ha ringt nødnummer og sendt faren sin av gårde i ambulanse med fulle blålys.

– Vi kastet oss i en taxi og dro hjem for å hente Odin og bilen, og så bar det rett til Ahus, forteller Eva til Oppegård Avis.

Fra NATO til Nisse

De fleste av oss kjenner igjen Gunnar Rogneflåten som Haugebondenissen fra Vassbonn, eller Follonissen, som han er mer kjent som nå. Men han er også trebarnsfar, nybakt bestefar, og har en fortid i NATO, hvor han jobbet med cyber security.

Nå er han pensjonert fra NATO, men jobber fortsatt for fullt som nisse. På tross av at helsa ga sleden en liten skrens i slutten av august.

– Jeg hadde egentlig følt meg i dårlig form en god stund, men det var blitt verre den siste tiden, forteller Gunnar.

– Når jeg tenker bakover hadde det faktisk gått nedover lenge, men jeg trodde det bare var alderen. I ettertid burde jeg kanskje skjønt at det var mer galt enn som så.

– Bare noen dager før jeg havnet på Ahus, skulle jeg trille et trillebårlass 50 meter, men måtte sette meg ned for å ta pause underveis. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det var et signal om at noe var galt.

Nå dør jeg

Det var sol og pent vær den lørdagen det hele skjedde. Gunnar drev og fikset på bålhuset i hagen, mens Eva og Åsa (24) var i Oslo, og Odin (16) heldigvis var hjemme i huset.

– Jeg skulle gjøre et løft, og da sa hjertet stopp.

Det klemte til i brystet, og Gunnar måtte legge seg rett ned på plenen.

– Nå dør jeg, det var det jeg tenkte, forteller han.

– Smerten var intens, men jeg var nok litt omtåket, og tenkte faktisk ikke på å ringe 113. Jeg tenkte bare at jeg måtte hvile og få igjen pusten.

Men Gunnar hadde, kanskje til alt hell, lagt seg i ei lita tue med brennesle, og det var såpass ubehagelig at han ikke kunne bli liggende. Han fikk fisket frem mobilen og ringt inn til Odin, med instrukser om å komme med teppe og noe å ligge på.

– Han kom med en solseng, men da jeg skulle flytte meg opp på den besvimte jeg, forteller Gunnar.

– Jeg var ikke borte så lenge, og da jeg kom til meg selv hadde Odin tatt saken i egne hender og ringt 113. Det var det riktige å gjøre.

– Det er jo det absolutt riktige å gjøre, skyter Eva inn. 

– Der sitter det ekspertise i andre enden av linja. Det er spesialtrent helsepersonell som stiller de riktige spørsmål og vet hva som må gjøres.

Gunnar kom til bevissthet et kort øyeblikk, og fikk en klar instruks fra stemmen i den andre enden av telefonlinja.

– Pust dypt og sakte og vent på ambulanse, lød det.

Er jeg enke nå?

Ambulansefolkene tok et EKG, fikk pasienten over på båre, og kjørte raskeste vei for fulle blålys til Ahus. Gunnar erindrer så vidt mottaket, deretter hjerteavdelingen.

Der ble det slått fast at det høyre hjertekammer var overanstrengt på grunn av blodpropp i begge lungene, såkalt bilateral lungeemboli på fagspråket. Legene vet ikke hvor lenge den har sittet, men Gunnar tror det må ha vært en god stund.

– De siste par årene har jeg bare orket 3-4 reinlendere før jeg må sette meg ned, det er ikke normalt, sier han.

For Eva var inntrykkene disse første timene kaotiske.

– Man må jo bare håndtere ting underveis. Det handlet om å komme seg hjem, hente bilen og Odin og kjøre til Ahus, forteller hun. Og samtidig tenkte hun at hun måtte få datteren av gårde til Australia som planlagt.

Men på venteværelset på sykehuset traff realiteten henne hardt.

Det kom en dame ut og ropte dem opp. Er dere pårørende til Gunnar Rogneflåten, lød spørsmålet.

– Det ordet «pårørende» fikk meg til å frykte det verste, forteller hun.

– Skal jeg bli enke før jeg er 60, spurte hun seg selv. 

– Vi fikk komme inn til Gunnar ganske fort. Jeg tror det var fordi vi fortalte Åsa skulle reise dagen etter.

Da de kom inn på rommet var det mange leger der, og det var en grå og matt utgave av Gunnar som lå i sykesengen. En lege sto med en hjertestarter i beredskap.

Men den fikk de heldigvis ikke bruk for.

Fifty-fity sjanse

De var raske med å sette i gang behandlingen av Gunnar.

– De gikk inn i blodåra med sonde og en væske som løser opp blodpropper. Den er basert på slangegift, det er ganske fantastisk, forteller Gunnar, som var bevisst under hele inngrepet.

– I tillegg fikk jeg blodfortynnende, og jeg følte meg ganske raskt bedre.

Dagen etter kjørte Eva datteren mot Gardermoen og Australia, og på veien stoppet de på Ahus.

– Det var en helt annen Gunnar vi traff da. Farge i kinnen og helt klart over krisen. Så Åsa fikk grønt lys, og dro av gårde som planlagt. Men det var godt for henne å treffe ham og se hvor mye bedre han var blitt, forteller Eva. 

Og bare 3 dager senere kunne hun hente hjem Gunnar.

– Blodpropp i lungene er ikke alltid like farlig som i hjertet eller hjernen, forteller han.

– Men en lege på overvåkningen sa i etterkant at i mitt tilfelle var det 50-50 sjanse. Jeg var heldig.

Nissemobilen

Fra 2013 til 2017 var familien Rogneflåten utstasjonert i Brussel i forbindelse med jobben til Gunnar i NATO, og det var her han fant sin «indre nisse». Han hadde hvitt skjegg og gikk med rød lue, og vakte stor oppsikt i bygatene.

– Vi kunne nesten ikke gå to skritt på gata uten å bli stoppet for at folk skulle ta nissebilder sammen med Gunnar, og de ropte «Kerstmann» på flamsk og «Père Noël» på fransk, forteller Eva.

Han ble også fast nisse på NATO-hovedkvarteret. Da tiden i Brussel var over ble Gunnar pensjonist fra NATO, men ikke fra Nisse-jobben, for den har bare blitt en viktigere del av livet.

Nå er det høysesong for enhver nisse med respekt for seg selv, og Gunnar har nisseoppdrag fra Arendal til Hamar, og farter rundt i den røde «nissemoblien».

Det er julegrantenninger, kjøpesenteroppdrag, hjemmebesøk, barnehagebesøk og forrige helg tok han den årlige turen til biblioteket i Kolben i regi av Oppegård historielag

– Det er full fart som nisse nå. Jeg er i bedre form enn jeg har vært på flere år. Og så er jeg flink til å ta medisiner, sier Gunnar, og legger til at denne julen er det ingen som tar helt for gitt.

Julefeiring 

Etter nissesesongen er det julefeiring hjemme med Åsa og Odin, og etter hvert en tur til Trondheim for å besøke sønnen Are, og hilse på det første barnebarnet som kom til verden i juli. 

Og hjemme på julaften er julemenyen er like tradisjonsrik som nissen. 

– Vi spiser grøt på formiddagen, og så er det full pakke med både ribbe og pinnekjøtt til middag, for Gunnar kommer fra ribbe, og jeg fra pinnekjøtt, og barna vil ha begge deler. Og det hele rundes av med riskrem til dessert, sier Eva.

Og en ting er Eva og Gunnar helt enige om:

– Det blir en helt spesiell jul i år.