Fellesskap er motstandskamp
Fellesskap er ikke bare god beredskap, det er selve motstandskampen, skriver Hans Martin Enger.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsenders meninger.
Grenseoverskridende fellesskap er fascismens kryptonitt hver og en av oss er avgjørende aktører. Hver gang vi stiller opp for hverandre, inkluderer hverandre og bygger fellesskap på tvers av fascistenes inndeling i «oss og dem» bidrar vi til å ødelegge prosjektet deres, til å sprenge grensene de er avhengige av.
I dag er det 25 år siden Benjamin Hermansen ble drept. Tankegodset hos dem som drepte ham står sterkere i dag enn det har gjort siden andre verdenskrig. Den gang viste Holmlia hvordan vi skal slå tilbake. Nå må vi sammen gjøre det samme.
Når trusselen fra autoritære krefter blir overhengende, aktiviseres beredskapen i oss. For at autoritære ledere skal vinne, er de avhengige av at de fleste av oss reagerer på én av to måter: Enten må vi bli deres medløpere, eller så må de få oss til å resignere.
For Putin og Trump er begge deler tilstrekkelig. Slik det var godt nok for Mussolini og Hitler.
Medløperne lar seg rive med av forestillingen om at det finnes en idealtilstand som vi kan nå - bare vi får kontroll på dem som står i veien. Det kan være innvandrere, muslimer, klimaaktivister, transpersoner eller kvinner.
Men også de som ikke blir medløpere, de som «bare» resignerer, gjør fascisten en tjeneste. For som fredsprisvinner Elie Wiesel sa, i god tid før den prisen sank i kurs:
– Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.
Derfor vinner fascismen også når vi mister optimismen og forteller oss selv at kampen for rettferdighet, menneskerettigheter og folkeretten var forgjeves - at kampen mot undertrykkelse, forfølgelse eller rasisme var dømt til å mislykkes. Når vi tenker: Så naive vi var, vi som trodde dette kunne styre verden, og at min innsats betydde noe. Selvsagt er det den sterkestes rett som gjelder.
Motstandskampen består i å nekte å akseptere disse skillelinjene.
Den resignerte har nemlig forstått at når «den sterkeste» deler oss inn i oss og dem, er det eneste fornuftige å spille med som best man kan. For eksempel ved å «gi Trump Grønland i bytte mot europeisk sikkerhet», som vi kunne lese i VG for noen uker siden.
Men det er ikke sant.
Motstand er mulig - så lenge vi ikke tar oss selv ut av ligningen, og så lenge vi ikke overlater kampen til statsledere, diplomater og strateger alene.
For fascistens suksess er avhengig av at inndelingen i oss og dem får feste. Motstandskampen består i å nekte å akseptere disse skillelinjene. Å ikke gå med på premissene de forsøker å tvinge oss inn i.
Hver gang vi bygger grensesprengende fellesskap - på tvers av folkeslag, religioner, kjønn eller kjønnskategorier - slår vi hull og sprekker i den autoritæres grunnmur. Maktgrunnlaget hans blir porøst. Og til slutt vil det falle sammen.
Derfor betyr det ikke mindre nå, hva lille du og lille jeg gjør. Det betyr mer.
Hans Martin Enger
