En ode til Embla

NB: Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidrgsyter.

Jeg er litt sliten av nyhetene. I det siste er det blitt som en konstant støy, som en vifte som går i bakgrunnen og som du ikke legger merke til før den plutselig skrus av. Det gir en følelse som legger seg i kroppen og gjør det litt vanskeligere å få øye på det som faktisk er godt rundt oss.

Kanskje er det derfor jeg kjenner det så sterkt når noe godt først bryter gjennom. Som sola en dag i mars, når du ikke forventer den, men likevel kjenner at den varmer mer enn du trodde.

Det var en slik varme som traff meg denne fredagen.

På inn- og utpust

Midt i en travel arbeidsdag, i kaoset som alltid oppstår rett før en ferie, ringer telefonen. Ukjent nummer. Jeg lar det ringe. Telefonsalg, tenker jeg, forsikring eller strøm. Jeg ignorerer, men så ringer det igjen. Og igjen. Til slutt svarer jeg, nokså motvillig.

I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok den telefonen.

For i andre enden er det en barnestemme, ivrig, litt andpusten, med ord som nesten ikke rekker å vente på hverandre: «Jeg har funnet den! Jeg har funnet den!»

Jeg bruker et øyeblikk på å forstå hva dette handler om, og spør om hun prøver å nå et av mine barn. «Nei», svarer hun rolig, og fortsetter, nesten i samme åndedrag, at hun har funnet en jakke som tilhører oss. Hun ringte nummeret på navnelappen inni.

Hun heter Embla. Hun er ti år.

Løfter som holdes

For barnefamilier er det velkjent at ikke alt som forlater hjemmet finner veien tilbake. En vott, en lue, og i vårt tilfelle en hel jakke vi for lengst hadde gitt opp.

«Den blir kastet hvis dere ikke henter den», sier hun i andre enden. Med en alvorlighet som ikke er til å misforstå.

Før jeg helt rekker å svare, har hun allerede begynt på oppdraget sitt. For denne jakken, som for oss er en hverdagslig forglemmelse, har for Embla blitt noe som må tas hånd om, og det gjør hun, uten å nøle.

Jeg hører det på lydene i bakgrunnen, raske skritt, dører som åpnes og lukkes, mens hun løper gjennom gangene på skolen for å finne riktig garderobeplass, med meg på telefonen på slep. Hun prøver én inngang, så en annen, bort til SFO, tilbake igjen, som om hun systematisk jobber seg gjennom alle muligheter.

Til slutt stopper hun opp, litt andpusten, og sier med en antydning til skuffelse: «Jeg finner ikke plassen til barnet ditt.»

Det er i det øyeblikket de riktige brikkene faller på plass hos meg. Jeg spør hvilken skole hun er på. Det viser seg raskt at Embla har løpt rundt på en helt annen skole enn den barna mine går på.

Jeg ler litt av situasjonen. Embla lar seg ikke distrahere.

«Det gjør ingenting», sier hun, med samme besluttsomhet som da hun ringte. «Dere må bare hente den før de stenger i dag. Det er viktig.»

Og så instruerer hun meg. Forklarer hvor hun henger jakken, hvilken inngang jeg må bruke, og minner meg på at jeg må komme før skolen stenger. Embla er bare ti år gammel, men gir instruksjoner med en autoritet og gjennomføringsevne mange av oss voksne gjerne kunne lånt litt av.

Jeg lover å hente i dag. Og løfter til Embla, de bryter man ikke, såpass har jeg skjønt. 

Verdier som står støtt

Embla kjenner oss ikke. Hun har ingen grunn til å bruke tiden sin på en jakke som ikke er hennes.

Hun gjør heller ingen vurdering av om det er verdt bryet. Ingen tanke om at noen andre sikkert kunne gjort det. Ingen av de små forbeholdene vi voksne har lært oss å legge inn før vi handler.

Embla hopper elegant over slike forbehold.

Og på grunn av Embla har den bortkomne jakken kommet i hus. Den lå der ute et sted hele tiden. Den trengte bare noen som så den.

Og så lett som bare det, har ti år gamle Embla, med sin uselviske handling, gitt meg et ganske klart svar på spørsmålet om hvilke verdier dette samfunnet egentlig er bygget på.

For det er jo et stadig gjentakende tema i kommentarfelt og i politiske debatter. Men verdiene våre finnes ikke der. 

De finnes og vises i det vi gjør for hverandre. I kakerestene du banker på hos naboen med etter en bursdagsfest, i trenerrollen du tar fordi ingen andre meldte seg, i den ekstra passasjeren du kjører hjem fra trening, i dugnaden, i leksehjelpen, i telefonen du tar til en venn som har vært stille litt for lenge.

Og i en tiåring som ringer et fremmed nummer fordi en jakke må hjem.

Det fine med disse handlingene er at de ikke er til å misforstå. De kan ikke spinnes eller omtolkes. Det er verdier i sin reneste form.

Så selv om Embla kanskje ikke vet det selv nå, er det nettopp slike som henne som er med på å videreføre det som faktisk holder et samfunn sammen.

Det gjør alle Emblane der ute. De som ser. De som gjør. De som ikke lar det bli med tanken.

Nesanet Hailemariam