Et hjem – ikke en trussel
Shahram Ariafar er meget kritisk til hvordan kommunen har håndtert boligsaken på Solbråtan.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.
I et velferdssamfunn som vårt, burde én ting være hevet over tvil: Alle mennesker trenger et hjem. Ikke bare tak over hodet, men et sted de kan høre til, føle seg trygge og starte veien videre. Dette gjelder også – og kanskje særlig – mennesker som strever med rus og psykisk helse.
Nordre Follo kommune planlegger nå å etablere seks boliger for personer med ROP-lidelser (rus og psykiatri) på Solbråtan. Det har skapt sterke reaksjoner i nabolaget. Mange føler seg overrumplet, frustrert og utrygge. Dette må vi ta på alvor. For det er ikke nødvendigvis boligene i seg selv folk reagerer på – det er måten prosessen har blitt gjennomført på.
Total mangel på involvering
Som lokalpolitikere og samfunnsborgere ser vi med uro på at kommunen har valgt å gå frem i denne saken uten reell dialog med de berørte. Naboene fikk informasjon nærmest over natten. Det har vært mangel på åpenhet, og – kanskje mest alvorlig – fullstendig fravær av brukermedvirkning.
Vi snakker her om mennesker som har levd med – og overlevd – store belastninger. Mennesker som kjenner systemet, vet hva som fungerer og ikke fungerer. Hvorfor har man ikke spurt dem? Hvorfor har ikke fagfolk vært med tidlig i prosessen? Hvorfor har man ikke forsøkt å bygge tillit i nabolaget?
Når slike boligprosjekter gjennomføres uten å involvere dem det gjelder – og dem som blir direkte berørt – skapes frykt, spekulasjoner og motstand. Ikke fordi folk er onde, men fordi de blir usikre. Det er menneskelig. Den uroen kunne i stor grad vært unngått med åpenhet, god informasjon og medvirkning fra start.
Et inkluderende samfunn i praksis
Vi må minne oss selv og hverandre om hvem dette handler om. ROP er ingen anonym merkelapp. Det handler om mennesker – like verdifulle som deg og meg. Og i realiteten kan det være deg og meg. Det kan være broren din, søsteren din, faren din. Mennesker som har opplevd tap, traumer, sykdom og utforbakker livet ikke gir advarsel om.
Når vi snakker om boliger for denne gruppen, snakker vi ikke om «problemer». Vi snakker om sjanser. Et hjem er ofte første trinn på veien mot bedring, verdighet og tilhørighet. Uten et hjem, står man stille.
Vi i Arbeiderpartiet mener at et inkluderende samfunn ikke bare kjennetegnes av hvor godt vi tar vare på dem som lykkes, men av hvordan vi møter dem som faller utenfor. Derfor er vi opptatt av å sikre gode boliger med trygge rammer for mennesker med store utfordringer – men det må skje på en måte som bygger fellesskap, ikke frykt.
Hva må skje nå?
Vi mener denne saken må løftes til politisk behandling. Det handler ikke om å trenere, men om å sikre en bredere vurdering med faglig forankring og rom for innspill. Det handler om å se hele kommunen som én helhet, og unngå at enkeltområder opplever en urimelig belastning – men uten å falle for fristelsen til å kalle mennesker for en “belastning”. Mennesker er ikke problemer. Dårlige prosesser er problemet.
Vi har tillit til at beboere på Solbråtan, som andre steder, ønsker å være en del av et inkluderende samfunn. Men det forutsetter at de blir informert, lyttet til og involvert – ikke overkjørt. Når det svikter, risikerer vi ikke bare motstand – vi risikerer å så mistillit, frykt og stigmatisering. Det kan ingen være tjent med.
Et hjem skal ikke være en trussel. Et hjem er et grunnleggende behov – en menneskerett.
Vi håper denne saken kan bli et vendepunkt. Ikke et tilbakeskritt for velferd og inkludering, men en vekker for hvordan vi som kommune planlegger og gjennomfører tiltak for de mest sårbare blant oss. Et hjem gir håp. Et hjem gir en ny sjanse. Og et samfunn som gir mennesker den muligheten, er et samfunn vi ønsker å være en del av.
Shahram Ariafar
Kommunestyrerepresentant
Nordre Follo Arbeiderparti
