Make caring greit again!

NB: Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet gir uttrykk for skribentens meninger. 

Valgkampen nærmer seg slutten. Vi er inne i de siste to ukene der nervene er i helspenn, søvnen altfor kort og stemningen svinger mellom håp og fortvilelse på en og samme time.

Vi vet alle hva som venter: jubel for vinneren, tunge steg hjem for taperen og en hær av kommentatorer som forklarer hvorfor alt måtte gå akkurat som det gikk, som om de ikke famlet i blinde for bare noen dager siden.

Men før vi kommer dit gjenstår fjorten dager som kan vippe hele greia. Det er nå tvilerne skal nappes ned fra gjerdet, de uengasjerte overtales, og vi skal kjempe med nebb og klør for å fange dem som bestemmer seg i det de står med stemmeseddelen i hånda.

For meg som Venstre-politiker er denne tiden både sjarmerende og frustrerende. Vi er ofte folkets nummer to – de minst mislikte, de man gjerne heier på i januar, men glemmer i september. Det er hyggelig å få anerkjennende nikk, men litt mindre gøy å bli ghostet på valgdagen.

Gro Harlim i Venstre?

Mamma var en av dem som hoppet av lasset på valgdagen. Hun hadde hatt Gro Harlem-feber siden 90-tallet og ga henne til og med et norsk-eritreisk kallenavn: «Grrro Harlim». Hjemme hos oss var Arbeiderpartiet alltid førstevalget, slik det var i mange innvandrerhjem.

Men i 2021 endret det seg. Jeg stilte for Venstre, og hun ville støtte mitt parti. Vi pyntet oss og gikk til valglokalet med en høytidelighet bare et valg kan fremkalle. Rett før vi gikk inn øvde hun seg: «Venestre», sa hun nølende, før vi skiltes ved hvert vårt avlukke.

I mitt avlukke rakk jeg så vidt å kjenne på hvor vakkert demokratiet egentlig er, før jeg hørte stemmen hennes, høyt og tydelig:

«Jeg skal stemme på Gro Harlim sitt parti!»

Valgmedarbeideren nølte. «Unnskyld, hvilket parti sa du?»

Og akkurat da visste jeg hvordan det kom til å gå. Hun husket bare ett parti i kampens hete, og det var ikke Venestre.

På vei hjem sa hun stolt: «Nå stemte jeg på ditt parti. Jeg sa Gro Harlim sitt parti.» Hun så litt flau ut da jeg fortalte at hun nok hadde stemt på Arbeiderpartiet likevel. Vi lo, og jeg husker fortsatt øyeblikket godt.

Hun hadde bommet på navnet, men hun hadde brukt stemmeretten.

Viktigere enn det blir det ikke.

Taktikk og TikTok

Mamma er ikke alene om å la seg forvirre i kampens hete. Mange sier i år at de skal stemme taktisk, ikke for noe, men mot noen. For å stenge ute Sylvi. For å hindre Erna. For å stoppe Jonas.

Og nå handler valget mer om hvem vi vil unngå enn hvem vi faktisk tror på.

Taktisk stemmegivning var tidligere et spill noen Høyre-velgere drev med for å hjelpe oss over sperregrensen. For å få det magiske borgerlige flertallet til å gå opp.

Nå er det blitt allemannsgreie.

Problemet er at ingen vet hvordan det ender på valgnatta. Det er Joker Nord, med en premie som varer i fire år!

Men joda, jeg skjønner godt at folk er i villrede.

For valgkamp er blitt et show der alt handler om volum, ikke innhold. Hvem kan rope høyest om å hente hjem gamle landsmenn fra Sveits, og hvem kan overdøve dem ved å rope enda høyere om å sende nye landsmenn dit pepper’n gror.

Som om det ikke var nok, har vi kastet et regnbueflagg inn i miksen. Og plutselig er hard motstand mot flagget blitt den største verdisaken et helt parti har å by på.

Når det kjedelige er det viktige

Algoritmene vil ha alt raskt, morsomt og spisset. Men sannheten er at politikk ikke alltid er gøy. Det er komiteer. Det er kompromisser. Det er papirbunker og treige møter. Kjedelig? Ja. Viktig? Absolutt. For det er akkurat der de store gjennomslagene kommer – ikke i et TikTok-klipp, men i de vedtakene som faktisk endrer liv: kutt i klimagassutslipp, en skole som løfter barna, eldre som får den omsorgen de fortjener, og tiltak som gjør hverdagen bedre for unge.

Og nettopp fordi politikk handler om det langsomme, men viktige, er det mest rebelske du kan gjøre i årets valg å trosse algoritmene og stemme på det du faktisk tror på.

Jeg forstår at det ikke alltid er enkelt.

Hvordan skal du tro på politikken når du knapt tror på politikerne. Når habilitet, pendlerboliger og lukrative verv står i veien, mister ikke bare noen få ansikt, men hele systemet slår sprekker.

Demokratiet tåler slike sprekker. Det det ikke tåler, er likegyldighet. Når nok mennesker slutter å bry seg, er det ikke lenger bare politikerne som mister ansikt, da mister demokratiet selve grunnmuren.

Make caring greit again

Jeg står på 10. plass på Akershus Venstres liste. Det betyr at jeg mest sannsynlig treffer Jonas, Erna og Sylvi i køen på polet før jeg møter dem i vandrehallen på Stortinget. Men jeg stiller likevel. For demokratiet bæres ikke bare av dem som vinner, men av alle oss som gidder å stille opp, helt uten garanti for makt eller rampelys.

Og da tenker jeg på mamma igjen. Hun kan glemme partinavn, men hun glemmer aldri demokratiet. Hun møter opp. Hun stemmer. Hun bryr seg.

Vi lever i en tid der «make me and myself great again» har blitt livsfilosofi for verdensledere, og der politikken på sosiale medier koker ned til en konkurranse om å være kjipest.

Norad snakket under Arendalsuka om å «make caring great again». Jeg blir fornøyd hvis vi i det minste kan gjøre caring greit igjen.

Jeg ber deg derfor om én ting: møt opp, bruk stemmen din.

Og gir du din stemme til Venstre, kan jeg ikke love deg gull, men jeg kan love deg grønne skoger, gode oppvekstvilkår for barn, verdighet for eldre og en politikk som bygger morgendagen.

For det er sånn vi gjør caring greit igjen!

Nesanet Hailemariam 
Stortingskandidat og kommunestyrerepresentant for Venstre