Klar for landslaget

For i fotballmiljøet i Oppegård har 15-åringen nemlig vært en «snakkis» i mange år allerede. Frem til hun som 14-åring meldte overgang til Lyn, var hun så fremtredende på sitt alderstrinn at hun sågar var blant de beste også på det jevnaldrende guttelaget. Det er mildt sagt sjelden vare.

Nå har det altså resultert i landslagsplass for den lovende midtbanespilleren. Da vi ber om et møte er det selvsagt under forutsetning at det skjer på en fotballbane, og at det ikke tar for mye tid. For Emilie Sofie kommer trening først, og sannsynligvis langt foran alt av journalister.

Men å fortelle hvor glad hun ble over landslagsplass, har hun ingen problemer med.

– Det føles veldig bra. Dette har vært et mål for meg siden jeg ble tatt ut på talentleiren i Porsgrunn for et år siden, så det betyr mye for meg, gløder det fra ungjenta.

Tatt nye steg

Emilie Sofie har alltid vært regnet som god, men synes selv hun har tatt nye steg de siste sesongene i Lyn. Og det til tross for at det var en større overgang enn forventet å plutselig skulle spille bare med jenter.

– Det var en stor overgang, for det er rett og slett annerledes. Alt går fortere med gutter, så jeg synes faktisk det var litt vanskelig. Heldigvis ble jeg fort vant til det, men jeg har garantert hatt fordeler av å spille med gutter hele veien, sier den veltalende 15-åringen.

Vi skal straks komme tilbake med både målsetninger, drømmer og hva hun selv mener er årsaken til at hun har blitt så god, men først noen ord fra et knippe viktige støttespillere.

Espen Andreassen er en av trenerne som har fulgt utviklingen tettest.

– Det er mye som er unikt med Emilie Sofie. For det første er hun veldig treningsvillig, og har vært det siden dag én. Hun begynte jo å spille med jevnaldrende gutter da hun var bare 5-6 år, sammen med tvillingbroren Haakon, og det har hun gjort hele veien. Og ikke bare spilt, hun var en av våre beste spillere, roser Espen.

Utallige timer med egentrening

Andreassen, som sammen med Solveig Gulbrandsen og Erling Ekroll hadde treneransvaret for den gode 2006-årgangen til Oppegård, forteller at den ferske landslagsspilleren har mange fremtredende kvaliteter.

– Hun har først og fremst svært gode basisferdigheter, og frem til hun byttet klubb som 14-åring har vi aldri behandlet henne som noe annet enn en god fotballspiller. Jeg tror det har vært positivt for utviklingen hennes å hele tiden få bryne seg mot gutter i en god treningsgruppe, men dette har hun først og fremst fått til selv. Hun og tvillingbroren har trent utallige timer sammen, og alltid sett etter de beste mulighetene for utvikling, roser Espen.

Apropos utvikling og apropos tvillingbroren. Han er ikke noe mindre talentfull, og er selvsagt også til stede på egentreningen i 30 stekende varmegrader på Flåtestad. Allerede året før Emilie Sofie gikk til Lyn, valgte Haakon å gå til hardtsatsende Stabæk.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Gir søsteren ros

Han pekes på av flere som en viktig faktor for søsterens utvikling, men akkurat i dag er han mest opptatt av å gi søsteren ros.

– Det er mye arbeid som ligger bak uttaket til landslagssamling. For det første har hun vært heldig som har vært god nok til å spille med gutter hele tiden, men hun har også lagt ned mange timer med egentrening, både sammen med meg, alene og med lagkamerater. På banen vil jeg beskrive henne som en smart spiller som er god til å orientere seg og ha oversikt. Hun har en meget god pasningsfot og er bra til å finne rom både med og uten ball. Hun er ikke den beste på finter og «flashy» ting, men hun har gode grunnferdigheter, roser Haakon.

– Jeg vil si at han har analysert meg riktig der, ler Emilie Sofie.

– Og så har hun ikke en så verst skuddfot, supplerer mamma fra sidelinjen.

Et familieprosjekt

Og dermed har en annen suksessfaktor presentert seg selv. For har man ivrige foreldre som legger til rette for mye aktivitet, øker sjansen for å bli god ganske markant. Der er forskningen klokkeklar.

Mamma Ingrid Haakenstad må definitivt kunne plasseres i kategorien «over middels ivrig», der hun kretser rundt kunstgressløkka med korrigerende innspill og klare beskjeder. Hun og mannen Reidar har alltid støttet tvillingsøskenene, men de siste par årene, med ett barn i Stabæk og ett i Lyn, sier det seg selv at det har blitt noen turer frem og tilbake fra Oslo og Bærum.

NB: Saken fortsetter under bildet.

– Ja da, men det har gått veldig bra. Haakon har egentlig klart seg på egenhånd helt frem til «Corona» kom, men de siste månedene har vi kjørt begge, begge veier. Det har bidratt til at vi har fått veldig mye fin tid sammen. De har ventet på hverandres treninger, gjort lekser i bilen og vi har hatt mye bra prat i bilen. Jeg tror egentlig de har satt pris på det jeg, sier mamma Ingrid, som nå er inne på kunstgresset en tur.

– Vi har tid til det vi skal, som skole og trening. Det er jo dette vi vil, sier Emilie Sofie.

– Og så er det mat jevnt og trutt, kommer det fra mamma igjen. – Nok og riktig mat er viktig, sier hun.

Måltidene er selvsagt planlagt etter når det er treninger og kamper. En ting er fast: Hver kveld lander hele gjengen til felles middag. Det er det siste som skjer for dagen.

100 prosent

Tvillingene er sannsynligvis langt over middel strukturert både når det gjelder trening, hvile og mat. Lite overlates til tilfeldighetene. Og om det finnes en oppskrift for de talentfulle tvillingene er det at de gjør det aller meste litt bedre enn de fleste andre talentfulle fotballspillerne i kommunen. De mange små detaljene kan fort bli til merkbare forskjeller på banen.

– Vi gjør ting 100 prosent. Det er viktig for oss. Det er ikke vits å dra på trening hvis du ikke legger ned 100 prosent, sier Emilie Sofie.

Når det gjelder jakten på utvikling er familien Haakenstad/Ludvigsen nådeløse. De er alltid ute etter å bli bedre. Nettopp derfor ble det ikke Kolbotn da Emilie Sofie skulle velge ny klubb etter 2019-sesongen. For det ville sikkert både vært lettest og mest naturlig.

– Mens jeg spilte for Oppegård hospiterte jeg både i Kolbotn og Stabæk. Og så kom henvendelsen fra Lyn. Da falt alle brikker på plass. Jeg følte meg «hjemme». Jeg hadde ikke hospitert mange ukene før jeg visste at det var her jeg ville spille. De hadde en god plan for hvordan de ville bruke meg fra dag én, og de har utrolig gode trenere som vil hjelpe deg fremover. Og så er det spillerne da. Først og fremst er det en veldig hyggelig gjeng, men samtidig var det flere landslagsspillere i samme treningsgruppe, som bidro til god kvalitet på treningene, sier Emilie Sofie.

Fotballfamilien

Ute på banen er det sentralt på midten at Emilie Sofie føler seg mest hjemme, enten som defensiv midtbane eller som indreløper. Det er der hennes styrker kommer best til sin rett, med god orientering, evne til å passere motstandere med ball og gode gjennombruddspasninger.

Hun har ikke noen spesielle idoler på fotballbanen, men på oppfordring nevner hun både Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og selvsagt Ada Hegerberg, som alle spiller for gode klubber i utlandet. Det er den langsiktige drømmen for 15-åringen også.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Og skal man være helt ærlig, minner ikke familien Haakenstad/Ludvigsen fra Greverud så rent lite om den velkjente Hegerberg-klanen, som tidligere bodde i Oppegård. Akkurat som Ada og Andrine er også Emilie Sofie og Haakon søsken, de er 100 prosent opptatt av utvikling, og de står alene på Flåtestad kunstgress i 30 varmegrader, omkranset av kjegler og stiger, og til alt overmål med en over middels mamma på sidelinjen.

Ser dere hva jeg mener når jeg sier at det er noen likheter her?

– Jaja, de vil bli så gode som mulig, og det vil vi også. De er gode forbilder sånn sett. Alt vi vil er å bli bedre, sier Emilie Sofie, som legger til at den store drømmen er å komme så langt at hun blir god nok for en klubb i utlandet. Før den tid håper hun selvsagt å bli god nok til å spille for Lyn i Toppserien.

Tvillingbror Haakon ønsker å spille for Stabæk.

– Først og fremst er målet mitt å ta steget opp på juniorlaget i Stabæk. Videre drømmer jeg om å utvikle meg videre, slik at jeg kan være en del av A-stallen til Stabæk. Det er muligheter, sier Haakon.

– Det er bare å jobbe målrettet og hardt, og se hvor det ender, kommer det fra mamma på sidelinjen.

Det oppsummerer det egentlig greit det.

PS: Kolbotn-jentene Liliana Melissa Taugbøl Malloul og Malin Josefine Rugaas er også tatt ut til Equinor Talentleir i Porsgrunn. De to KIL-jentene tilhører 2007-årgangen og er begge med i J14-troppen. For ordens skyld: Det er først på J15-nivå at laget offisielt kalles et landslag, og deles inn i ett landslag med de beste, og ett såkalt skyggelandslag med de nest beste. Ludvigsen er med i den første troppen.