ILDSJEL: Pål Wirak er frivillig, trener og ildsjel for fotballen i Kolbotn IL.
ILDSJEL: Pål Wirak er frivillig, trener og ildsjel for fotballen i Kolbotn IL.

Utfordrende tid

–  Jeg håper denne perioden vil gi oss masse lærdom som vil kunne være med på å gi oss et varmere samfunn når hverdagen igjen når oss, skriver Pål Wirak.

Publisert

Nå er det cirka én måned siden det nærmest ble unntakstilstander i dette landet (og i resten av verden). Det har bydd på store utfordringer og vi har vel alle oppdaget nye sider både av oss selv og omgivelsene rundt oss.

Hyttefolk og fotballspillere er vel de som har vært mest i vinden.

For oss som holder på med barne- og ungdomsfotball har det egentlig vært en ganske absurd periode. Først og fremst så måtte alle planer som var lagt før seriestart kanselleres. Videre fikk man plutselig ikke lov og møtes og trene i sammen.

Stor omveltning

Når man stort sett ser hverandre fire til fem ganger i uken gjennom hele året, så var dette i seg selv en ganske stor omveltning.

Sosiale medier ble tatt i bruk for både å holde kontakten og ikke minst treningen ved like. Mer og mindre kreative utfordringer ble publisert for å holde spillerne i gang.

Beslutning om at organisert idrett var forbudt, medførte folkevandringer til

– Dette er en nasjonal dugnad, og tenk heller hva du kan bidra med av positivitet enn oppvigleri.

Pål Wirak

fotballbaner hvor all aktivitet var uten noen form for styring. Noen idrettslag forsøkte å stenge banene, men i hvert fall i vår kommune kom det melding om at banene skulle være åpne.

I seg selv var dette en utfordrende sak for idrettslaget, for all aktivitet som skjer på Sofiemyr kunstgress forbindes med Kolbotn IL og ikke med Nordre Follo kommune. Hvem har ansvaret og hvem passer på hva som skjer der?

Mangel på kommunikasjon

Videre opplevde vi at det ble slått ned på at voksne med treningsdress ikke kunne være på banen. Det var ikke forståelse for at man smitter mindre om man har noen som passer på og organiserer aktiviteten.

Det gikk så langt at vi i vår klubb fikk riksdekkende mediedekning hvor hele Norge kunne se at en pappa, etter å ha legitimert seg, ble kastet ut av fotballbanen av politiet. Jeg tror vi kan tilskrive en slik opptreden mangel på kommunikasjon mellom instansene som skal håndheve retningslinjene  

Uansett hva som skjedde eller hva som ble besluttet, så ble det gjenstand for et enormt engasjement.

Korona-politi

Korona-politi ble plutselig en av de største yrkesgruppene her i landet. En artikkel i lokalavisen om 7-8 ungdommer som trente fotball en vanlig torsdag kveld, fikk over 100 kommentarer i kommentarfeltet. Det var diskusjoner og verbale angrep av meget ymse karakterer.

3. april ble det så åpnet for å organisere aktiviteten, for å redusere smittefaren. Da ble det skapt forventinger om at idrettslagene skulle ha alt på stell og planer både for trening og øvelser klare i løpet av meget kort tid. Når idrettslaget til tross for permitterte ansatte klarte å få dette på plass i påskeferien, så ble det bråk igjen.

Nå var det avgjørelsen som medførte at det var forskjell på treningstilbudet for de yngste guttene og jentene som var skandalen. Media og politikere hang seg på og nå fikk man plutselig en diskrimineringsdebatt oppe i det hele også.

Krevende situasjon

Vi kan vel alle være enige om at dette har vært og fortsatt er en krevende situasjon. Verst er kanskje det at dette er totalt ny situasjon for absolutt alle sammen. Fra øverste nivå i samfunnet og ned til den enkelte idrettslederen så skal det tas avgjørelser man aldri har hatt noen erfaringer med tidligere.  Når avgjørelser er tatt så skal de kommuniseres. Utfordringen her er at beslutningene gjelder fra NÅ og ikke noe som man blir gitt tid til å informere om og iverksette innen en viss tid. Alt går fort. At det da på alle nivåer tas enkelte beslutninger det kan stilles spørsmåltegn ved, er vel bare helt naturlig. At det bommes litt på kommunikasjonsmetoder hører vel også med.

Spørsmålet da er vel heller om man må ta alle debatter og skyte med kanoner fra første stund, eller om vi alle heller bør puste litt med magen og kanskje telle til ti av og til.

Jeg mistenker absolutt INGEN i dette samfunnet at de ikke vil bidra til at den situasjonen vi er i nå vil vare så kort som mulig.

Da tror jeg ikke den beste måten å løse dette på er å skyte på hverandre.

Ta kontakt med barna

Når man går tur forbi kunstgressbanen og ser åtte barn i alder 10 år være altfor tette på hverandre: IKKE ring politiet, IKKE ring pressen, IKKE send sur mail til idrettslaget. De har ikke egne ansatte med stillingsbeskrivelse: «Koronavakt for barn som oppholder seg i fritiden på kommunalt anlegg». IKKE skriv kommentarer i avisen om at i dag så jeg åtte gutter som ikke fulgte reglene på banen.

Det som tar minst tid, og som er absolutt mest mulig forebyggende med tanke på smitte er vel rett og slett og ta kontakt med barna. På en hyggelig måte fortelle de at det nå er noen regler i Norge som alle må følge og veilede de til å gjøre nettopp det.  Det må da være mye bedre at du bidrar til å hindre spredning av smitte, enn at du bidrar til spredning av sure og meningsløse debatter på ulike nettsteder.

Varmere samfunn

 Jeg håper denne perioden vil gi oss masse lærdom som vil kunne være med på å gi oss et varmere samfunn når hverdagen igjen når oss.

Dette er en nasjonal dugnad, og tenk heller hva du kan bidra med av positivitet enn oppvigleri.

Vi som engasjerer oss med å holde ungdommen i gang på idrettsbanen har flere tanker i hodet. Først og fremst skal vi være med på å begrense smitte og forholde oss til de retningslinjer som gjelder. Videre skal vi også passe på at ungdommen har et tilbud nå, og ikke minst at de har lyst å holde på med dette også etter at denne perioden er over. Det er et Kinderegg med tre utrolig viktige ingredienser, og vi håper at vi klarer å gi ungdommen alle sammen.