Mener ROP-boliger er en elendig løsning: – Folk får ikke en sjanse
Øyvind Johansson vokste opp på Ødegården, og har et liv med rus bak seg. Løsningen med ROP-boliger er han svært skeptisk til, uansett hvor de plasseres.
Jarle Halvorsen og Øyvind Johansson vokste opp på Ødegården, og ble venner tidlig i tenårene. Nå har de vært kompiser i over 40 år, og holdt kontakten selv om livet har artet seg svært forskjellig.
For der Jarle har hatt en hverdag med kone og barn, jobb, samfunnsengasjement og en spaltistrolle i lokalavisa, har Øyvind hatt et røffere liv.
– Rus har vært et stort problem for meg. Det har jeg holdt på med i 25-30 år, fortalte Øyvind til Røde Kors i en artikkel om jobben på Red Bike i Oslo.
I artikkelen forteller Øyvind om viktigheten av det å ha en fast plass å gå til betyr alt i hverdagen.
Dumpingplass
Nå er de to kompisene bekymret for det som skjer på HV-tomta på Solbråtan. Ikke nødvendigvis på grunn av plasseringen, men fordi de mener at hele ROP-løsningen bør skrotes.
– Ved siden av mine åpenbare bekymringer om at seks slike boliger ikke akkurat spriter opp nabolaget på en god måte, så er det et annet, mer menneskelig aspekt her, sier Jarle.
Etter hans skjønn er ROP en kommunalt finansiert dumpingplass for «problembarn», og at de som får tilbud om ROP-bolig ikke levnes ikke en eneste sjanse til rehabilitering eller, i det aller minste; skaffe seg en viss avstand til sitt eget problematiske miljø.
Det er Øyvind enig i. Og han har sett det på nært hold.
– Jeg kan ikke se noe annet enn negativt med løsningen, folk får ikke en sjanse, sier han bestemt.
– Jeg kjenner flere som har bodd i ROP-boliger i Oslo kommune. Og det som er verst for dem som får dette tilbudet er at det betyr at man er gitt opp, sier Øyvind.
Jarle er enig, og mener at hele konseptet med ROP-boliger er en elendig løsning og en fallitt-erklæring. Han understreker at han ikke er en fagperson innenfor rus og psykiatri, men mener allikevel at han har nok kjennskap til området til å mene at dette verken kan løses, eller bedres ved å lage en ROP-landsby
– Slike boliger kan best sammenlignes med enkelte hospitser i Oslo, hvor den uoffisielle hovedhensikten er at beboere skal ha tak over hodet, frem til den uunngåelige overdosen inntreffer, og da har man et ledig rom til nestemann på den kommunale listen over bostedsløse, sier han.
Kort vei til stoff
Jarle og Øyvind mener man ikke må undervurdere hvor vanskelig det er å få grep om rusavhengighet når tilbudene florerer.
– Når alle naboene sliter med det samme, så er veien kort over tunet når behovet melder seg.
Og her trekker Jarle og Øyvind frem nærheten til Heimenveien 18.
– Kundegrunnlaget blir veldig gunstig i området for de som er i denne salgsbransjen, sier Jarle, og det sier Øyvind seg enig i.
– Det blir ofte ganske lovløse tilstander når du samler så mange med rusproblemer på liten plass, forteller Øyvind.
Og dette kan jo fort bli et problem for flere enn beboerne i ROP-boligene, for det er mange unge som tiltrekkes av spenning og muligheter, påpeker de to.
– Det er mye nysgjerrig ungdom med mindre problemer, som fort kan bli større. I beste fall så øker man «bare» risikoen for den enkelte misbruker, men man har enda en variabel i denne ligningen, og det er smitteeffekten over til ungdommer i faresonen, sier Jarle.
Bedre løsninger
– Hvis man skal ha noen sjanse må man få omgås vanlige folk, og ikke stigmatiseres, sier Øyvind.
Han forteller om besøk hos bekjente som bodde i ROP-boliger på Kjelsås, i et område hvor det var mange ute og gikk.
– Det blei mye glaning og kommentarer, og foreldre som tar barna i hånda og forter seg forbi. Det er ikke greit å bo sånn, forteller Øyvind.
Han mener at det å institusjonalisere misbrukere i slike landsbyer er feil vei å gå, og at det å bosettes ute i samfunnet er det som er den beste løsningen for denne gruppen.
– Det gir en sjanse til å være som vanlige folk.
– Hva tenker du er den beste løsningen?, spør Oppegård Avis.
– En kommunal leilighet i ordinært borettslag, ikke omgitt av folk med rusproblemer. Når du kan si hei til naboer når du går ut med søpla og tar inn posten, og ikke få tilbud om stoff i samme slengen. Det gir en følelse av verdighet og egenverdi, det er mye bedre løsninger, sier han bestemt.
– Det gir en sjanse til å være som vanlige folk.
Jarle er helt overbevist om at kompisen er inne på noe viktig.
– Det er jo ikke sånn at der kommer alle til å klare seg bedre. Noen kommer ikke til å klare det, men da får man ta de kostnadene. Men jeg tror mange flere vil klare seg bedre, og ha det bedre, sier Jarle.
– Jeg synes rett og slett ikke ROP-boliger er greit, uansett hvor det ligger. Det blir en slags «lettvint løsning» på et stort samfunnsproblem.
