Ellevill humleglede da utrydningstruet art dukket opp: – La kløverenga gro!
Bombus distinguendus, eller kløverhumla til vanlig, setter Solbråtan og Kolbotn på norgeskartet
Kløverhumla er nesten utryddet, men i sommer dukket den opp på Solbråtan.
Sterkt truet, koser seg på Solbråtan
Mens mange av oss er fornøyde med å registrere at humla suser, er Mariella Nora Isabella Filberg Memo litt over gjennomsnittet interessert i det som lever rundt oss og med oss.
– Stor var euforien da kløverhumla dukket opp i hagen her på Solbråtan, forteller hun.
– Med kun to funn i Norge i fjor, og to hittil i år, må det sies at denne vesle overlevere kaster glans over nabolaget vårt, fortsetter hun entusiastisk.
Målrettet humleleting
Kløverhumla har gått kraftig tilbake både i Europa og i Norge, og er oppført som sterkt truet på den norske rødlisten.
– Den er blant Norges sjeldneste humler og arter generelt, med kun noen få funn de senere årene til tross for at det er mange som leter målrettet etter den, i følge Artsdatabanken.
La enga gro
– Det betaler seg å la kløverenga gro, forteller Memo
–Hva kan vi gjøre for å tilrettelegge for denne nye naboen?, spør Oppegård Avis.
– Her kan hver og en som råder over en liten flekk være med og bidra, forteller Memo.
– Jeg lar en del av hagen gro til med natureng hver sommer, og der var det rikt med rødkløver i blomst på tidspunktet da kløverhumla dukket opp. Det var da også åpenbart og påfallende hvor sterk preferanse den hadde for rødkløver, da den kun besøkte denne blant flere andre villblomster i enga.
I tillegg kan kommunen gjøre noen grep.
– Kommunen råder jo over større arealer og har derfor også et større handlingsrom for å skape gode betingelser for kløverhumla. Riktig og sen kantslått og det å la større arealer gro til med natureng, samt la en del av de offentlige arealene generelt ha et naturpreg, er stikkord, sier Memo.
Biophilia
At det var nettopp Mariella som observerte humlen er nok ingen overraskelse for mange av oss i gamle Oppegård kommune. Hun har et sterkt engasjement for naturen rundt oss, og er en dyktig formidler av dette.
Hvor kommer dette sterke engasjementet fra?
– Jeg tror min interesse for naturen og alt levende alltid har vært der. I hvert fall kan jeg ikke huske at den kom stormende inn i livet på et bestemt tidspunkt, men tvert i mot at den alltid har vært min måte å være på i verden.
– Sånn sett kan jeg fullstendig relatere meg til det den amerikanske biologen Edward O. Wilson omtalte som biophilia, kjærlighet for livet og en instinktiv tiltrekning til liv og alle levende systemer. Fordi naturen er vårt opprinnelige hjem har vi en dyp og ubevisst forkjærlighet for alt som lever, forklarer Mariella.
En livsstil
– Og det å gjøre observasjoner av forskjellige arter, hvordan tilnærmer du deg det?
– Det å observere arter og naturen rundt meg er nok like mye en grunntilstand som noe jeg bestemmer meg for å gå ut å gjøre. Det er mest en måte å være i verden på.
– Som på vei til et daglig ærend å bli oppslukt i synet av en rovfugl høyt oppe på himmelen, opptatt med å finne ut hvilke fuglelyder som kommer fra krattet i veikanten, eller hvilket insekt som nettopp svinset forbi. Det er en dimensjon og en oppmerksomhet som alltid er til stede.
– Det å være påkoblet livsveven med alle sansene kjennes ikke bare naturlig, selvfølgelig og lykkebringende, men også livsnødvendig, avslutter Mariella.
