Hvorfor har vi «bare» en utøver i OL?
Norge stiller med 109 utøvere i OL. Fem av dem er fra Moss, tre er fra Nordre Follo og en er fra Oppegård. Det er ikke tilfeldig mener de lokale idrettslederne.
Storhetstiden for lokal toppidrett i Oppegård var på 1980 og 1990-tallet. Siden OL i 2000 har ikke gamle Oppegård hatt en eneste utøver med i OL som Oppegård Avis har klart å spore opp. Kristian Sæverås er dermed vår første lokale OL-utøver på 24 år.
Mandag reddet han seg inn i historiebøkene da Norge knuste Frankrike.
Fem fra Moss, tre fra Nordre Follo
I årets OL stiller Moss med fem utøvere. Nordre Follo, som er en større kommune med ca. 62.000 innbyggere mot Moss sine ca. 49.000 innbyggere har tre utøvere med i årets OL. Tilfeldigheter? Kanskje.
– En faktor kan være at vi i Oppegård har veldig sterk tradisjon for lagidretter og de individuelle idrettene er i dag for små til at man klarer å satse toppidrett på det nivået som kreves for å komme til et OL, sier Hege Frøyna, daglig leder i Oppegård IL til Oppegård Avis.
Også Jan Thomas Birkeland, daglig leder i Kolbotn IL, peker på tradisjonen for lagidrett.
– I Kolbotn er det definitivt den sterkeste tradisjon innenfor håndball. Selv om vi ikke lenger er en toppklubb og har fokus på bredde, jobbes det fortsatt meget godt i de yngre årganger. Våre beste går stort sett videre til Follo HK etter videregående skole, sier han til Oppegård Avis.
Utøverne fra Moss er utelukkende med i individuelle idretter med unntak av Gabriel Ostad Setterblom som spiller på herrelandslaget i håndball sammen med vår egen Kristian Sæverås.
Må profesjonalisere i tidlig alder
En annen faktor idrettslederne merker seg er at man ser en økende tendens til at toppidrettsutøvere spesialiserer seg tidligere og tidligere.
Frøyna forteller at man rett og slett må flytte om man god langrennsløper fra Oppegård skal bli.
– Å satse toppidrett krever mye og vi ser man må dedikere seg tidligere enn man kanskje måtte på 90-tallet. Om våre utøvere i langrenn skal ha et potensial for å havne i verdenstoppen er man nødt til å flytte til Lillehammer i 15–16 årsalderen for å få nok trening på snø, sier hun.
Birkeland mener Kolbotn og Oppegård IL «taper» i konkurransen mot stadig mer profesjonaliserte idrettslag og skoler.
– Over tid har vi jo erfart at klubber i store byer eller steder der det er miljøer som har tilrettelagt for toppidrett, er de som dominerer. Det er gjerne nært tilknyttet skoler med idrettsfag, høyere nivå på trenersiden og en økonomi som gjør det mulig operere profesjonelt. Da er det naturlig at talenter fra mindre klubber tidlig søker seg til slike klubber/steder, sier Birkeland til Oppegård Avis.
Volleyballen som «døde»
Håndball og fotball som nevnt står meget sterkt i både Kolbotn og Oppegård IL og dette er idretter som trolig overlever generasjon etter generasjon fordi organiseringen rundt er solid, men de små idretten er mer sårbare fordi de avhenger av ildsjeler og foreldre.
Når barna slutter forsvinner også foreldrene som etter mange år har bidratt på alle mulige fronter for at idrettstilbudet skal eksistere. Når de rutinerte foreldrene forsvinner må de nye foreldrene ta over og på mange måter «finne opp hjulet på nytt».
Kolbotn IL hadde blant annet et solid volleyballmiljø på 80- og 90-tallet som også produserte noen landslagsspillere, men dette miljøet er nå borte.
– På 80- og 90-tallet var vi også gode på herresiden i volleyball og hadde spillere på landslaget. Av en eller annen grunn er det nå kun jentelag i Kolbotn volleyball. Det er også her fokus på bredde, sier Birkeland.
Det skal sies at Kolbotn volleyball kvinner fortsatt gjør det ganske bra som breddeklubb.
Foreldrenes drivkraft er avgjørende
Frøyna forteller også at innsatsen fra foreldre er helt avgjørende for at man skal kunne gjøre suksess innen individuell idrett.
– Trine Hattestad hadde god drahjelp fra foreldrene sine og det samme ser man er en viktig faktor hos Guttormsen-brødrene fra Ski. De har også en ivrig far. Jeg tror det er veldig vanskelig å satse toppidrett uten foreldre som støttespillere, sier Frøyna.
Sondre og Simen Guttormsen fra Ski deltar begge to i stavsprang for Norge i årets OL. Løpstalentet fra Aremark, Henriette Jæger, har sin egen mor Unn Merete Jæger som trener og det hersker vel liten tvil om at faren til Ingebrigtsen-brødrene har hatt mye å si for deres suksess på løpebanen.
Først og fremst breddeklubber
Avslutningsvis er det viktig for begge idrettslederne å presisere at Oppegård og Kolbotn IL først og fremst er breddeklubber som ikke har noen overordnede mål om å produsere OL-utøvere.
– Oppsummert er det mange gode yngre utøvere i Kolbotn, men vi er definert som en breddeklubb. Spørsmålet er hvordan gruppene skal drive og eventuelt legge mer til rette for toppidrett. En satsing på elite krever noe helt spesielt, og det må være økonomi til en slik spissing av aktivitetene. Det vi vet fra andre klubber, er at innsatsen fra foreldrene – egenbetalingen – er langt høyere når man skal profesjonalisere, sier Kolbotn IL sin leder.
Heller ikke Oppegård IL er rigget for toppidrett.
– Oppegård IL er først og fremst en klubb som ønsker å levere tilbud til alle, ikke et tilbud for de få som vil satse. Vi har ingen mål å produsere OL-utøvere selv om det er veldig moro når noen gjør det godt på øverste nivå, avslutter Frøyna med.
