Døden i Kolben – kapittel 1: En mørk og stormfull aften 

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 1: En mørk og stormfull aften

Journalist Hilda Borr hadde dekket mange arrangementer i Kolben opp gjennom årene. Hun hadde sett kulturkrangler, sammenbrudd i teaterkulissene, opphetede seniorquizer og et jazzarrangement som nesten endte i slagsmål.

Men hun hadde aldri før sett en død ordfører.

Det var, tenkte hun, et uvanlig dårlig tegn for hvordan denne natta kom til å utvikle seg.

De hadde nå vært innelåst i Kolben i drøye tre timer. Klokka hadde passert midnatt. Strømmen var fortsatt borte, og alle mobilene var døde som en stim med sild i en snurpenot. Det virket stadig mer sannsynlig at de kom til å bli der resten av natta.

Utenfor var det mørkt. Bekmørkt. Strømmen var borte i hele sentrum. 

Helvete, tenkte hun. Der røyk Team Pølsas triumfferd mot Holmenkollen og potetgull i sofaen med katta.

Hun sto i døråpningen til gangen inn mot Sal 2.

Innenfor, i den smale mellomgangen, lå Ordfører Sissel Dahlpind Staal. Ved siden av sto en gråtende Mina Wanger, leder for seniorakademiet og en haug andre foreninger, og en opposisjonsleder som sto og dro seg stressa i skjegget.

Ordføreren i Nordre Follo var død. Rett og slett stein dau.

Så kikket hun bort på Gunnar Mariusrud som sto og klappet Wanger litt klønete på skulderen.

Nærpolitisjefen betraktet liket med det samme uttrykket han pleide å ha når han forsøkte å forklare hvorfor ungdomskriminaliteten ikke hadde gått ned likevel.

Men Hilda lot seg ikke lure, hun visste at han var skarp – skarp nok til å plukke fra hverandre en forklaring hvis den ikke hang helt sammen, og få med seg detaljer som gikk de fleste andre hus forbi.

Også han hadde tilfeldigvis vært innom Kolben denne kvelden. Men han hadde et skuddsikkert alibi. Han hadde nemlig vært der for å treffe Hilda og snakke om innbruddsbølgen som herjet. Og siden hun ikke hadde kaldkvelt noen denne kvelden, kunne ikke han ha gjort det heller.

Hilda Borr gikk bort og bøyde seg litt nærmere for å betrakte det som så ut som drapsvåpenet.

En kabel. En ynkelig liten kabel.

Hun visste hva det var, og lurte på om Mariusrud også så at det var en sånn som vanligvis hang ved utlånsterminalen i biblioteket, festet til en strekkodeleser som hadde sett bedre dager.

Den var nå surret stamt rundt halsen på ordføreren.

Blikket flyttet seg til noe Staal tilsynelatende knuget i hånden. En slags byste i miniatyr. Ikke spesielt forseggjort, DIY - do it yourself. Noe som et barn ville ha laget. Sikkert noe hun hadde fått på en eller annen «klippe tråd og hilse på»-greie, tenkte Hilda.

– Ikke rør noe, sa Mariusrud.

– Jeg rører aldri noe, sa hun surt. – Jeg observerer.

Politimannen nikket. Han kjente henne godt nok til å vite at det var sant.

De hadde kjent hverandre i mange år. En gang, for lenge siden, hadde de til og med vært ute etter samme dame.

Det hadde, tenkte Hilda, ikke gått spesielt bra for noen av dem.

Hun rettet seg opp igjen og så ut i foajeen, hvor et overraskende stort antall mennesker var samlet denne kvelden.

En pussig gjeng. En stor gjeng. Og de så faen meg ut til å ha noe å skjule alle sammen.

Hilda sukket.

Hun åpnet notatblokken. Om ikke annet kom dette til å hanke inn abonnenter så redaktør Egil Bjørnhål kunne roe ned litt. Kanskje hun til og med kunne slå Brede Bua og få månedens mest leste sak for en gangs skyld.

Hun kikket bort på politimannen.

– Har du noen gang etterforsket et drap i et kulturhus før?

– Nei, sa Mariusrud.

– Ikke jeg heller, sa Hilda. 

– Men jeg har dekket flere bokbad som kom pretty close.

Neste kapittel kommer torsdag morgen. Følg med!