– Vi er alle forbilder for noen

Kjære alle sammen – og gratulerer så mye med dagen.

Det er en stor ære å få stå her i dag.

17. mai er en spesiell dag. En dag med flagg, musikk og glede. Men også en dag som handler om noe mer. Om fellesskap. Om tillit. Og om menneskene rundt oss.

For det er kanskje det fineste med Norge. At vi, stort sett, stiller opp for hverandre. At vi bryr oss. Og at vi bygger et samfunn sammen – litt hver eneste dag.

Og kanskje er det derfor «Kompani Lauritzen: Tropp 4» har gjort så sterkt inntrykk på oss.

I fjor opplevde pappa og jeg noe ganske spesielt sammen. I Tropp 4 ble vi utfordret fysisk og psykisk – og på måter vi aldri hadde sett for oss.

Men det viktigste vi sitter igjen med, handler egentlig ikke om slit eller mestring.

Det handler om mennesker. Om relasjoner. Og om hvor mye vi betyr for hverandre.

Noe av det første du merker i en sånn situasjon, er hvor fort det ytre forsvinner.

For når ting blir vanskelig, når du er sliten og usikker, kan du ikke gjemme deg bak fasaden. Du kan ikke late som. Du kan ikke snakke deg bort fra det.

Men da står du igjen med det som faktisk betyr noe.

Hvem du er.

Og hvem du har rundt deg.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i det, selv uten å ha vært med på noe sånt som vi gjorde.

For livet utfordrer oss alle på forskjellige måter.

Det sterkeste for meg med hele opplevelsen som far var å få se sønnen min i situasjoner der han måtte finne ut av ting selv.

Der han måtte stå i det.

Der han ikke kunne lene seg på meg.

Og det er en merkelig følelse.

For hele livet har du vært den som skal beskytte. Den som skal hjelpe. Den som skal fikse.

Og så står du plutselig der og ser at det er han som gjør jobben.

At det er han som står.

Og kanskje enda sterkere: At det er han som holder deg oppe.

Det gjør noe med deg.

Det gir en stolthet som er vanskelig å beskrive.

Men det gir også en ydmykhet.

Og kanskje er det nettopp det vi ønsker for barna våre.

Ikke at livet alltid skal være enkelt.

Men at de skal lære å stå i det når det blir vanskelig.

Og det gjelder egentlig ikke bare forholdet mellom foreldre og barn.

Vi trenger alle mennesker rundt oss.

Noen som tror på oss.

Noen som forventer noe av oss.

Noen som står igjen når ting blir tungt.

Det er kanskje noe av det fineste vi har i Norge også.

Den tilliten vi har til hverandre.

Det fellesskapet vi ofte tar litt for gitt.

17. mai handler selvfølgelig om grunnloven, frihet, demokrati og landet vårt.

Men kanskje handler dagen også om noe veldig nært.

Hvordan vi er mot hverandre i hverdagen.

Hvordan vi møter folk.

Hvordan vi snakker sammen.

Hvordan vi tar vare på relasjonene våre.

Vi stoler på hverandre.

Vi tror det beste om hverandre.

Og det er ikke en selvfølge.

Det er noe som må bygges.

Og så må vi huske det viktigste

17. mai er barnas dag.

Det er lett å si.

Men det er viktig å forstå hva det betyr.

Det betyr at vi ikke bare feirer landet vårt slik det er i dag.

Vi feirer det slik det skal bli.

Gjennom barna våre.

Og da må vi spørre oss selv:

Hva er det vi viser dem?

Ikke hva vi sier.

Men hva vi gjør.

Om trygghet.

Og om hvilke verdier vi ønsker å gi videre.

Vi fikk høre en setning inne på Tropp som har blitt med oss:

«Når dere ser dere i speilet fremover, ser dere ikke bare dere selv – dere ser et forbilde.»

Men det gjelder egentlig oss alle.

For vi er alle forbilder for noen.

Ikke gjennom store ord.

Men gjennom små handlinger.

Gjennom respekt.

Gjennom ansvar.

Og gjennom kjærlighet.

Så i dag, når vi står her og feirer Norge, handler det egentlig om hvem vi er.

Om hvordan vi møter hverandre.

Vi kan ikke love hverandre et enkelt liv.

Men vi kan vise hverandre hvordan man står i det, med kjærlighet.

Ikke den store, høytidelige varianten.

Men den hverdagslige.

Den som sier:

«Jeg er her.»

«Jeg stiller opp.»

«Du er ikke alene.»

For til syvende og sist er det ikke det vi oppnår som definerer oss.

Det er hvem vi har ved siden av oss.

Takk og gratulerer med dagen!