Millioner, makt og mistro?
Hva koster det – egentlig? Hvem betaler? Hva får vi igjen?
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av eksterne bidragsytere. Innholdet representerer avsendernes meninger.
Debatten om NFF-anlegget har eksplodert. Kritikken kommer fra mange kanter og med god grunn. Ja, noen næringsinteresser og eiendomsutviklere i Ski sentrum ser muligheter. Det er ikke galt i seg selv. Det må være lov å ville tjene penger i kommunen vår, så lenge det skjer åpent og redelig.
Og det er heller ikke galt å drømme stort på vegne av Nordre Follo. Vi trenger initiativ og visjoner. Derfor sa vi i Venstre heller ikke automatisk nei da NFF-prosjektet dukket opp. Vi stilte til avspark med åpent sinn og håp om godt lagspill.
Men etter hvert som konturene av prosjektet – og kostnadene ble tydeligere, ble det klart at vi måtte stille nye og tøffere spørsmål. Og når varsellampene blinker så sterkt som nå, har vi ikke råd til å sitte på sidelinjen.
Derfor prøver vi i Venstre nå å svare, punkt for punkt, på det mange spør om høyt og lavt, i kommentarfelt og butikkøer. Vi tar også selvkritikk. For det fortjener vi.
1. Vil Venstre bruke 850 millioner kroner på et NFF-anlegg?
Det korte svaret er nei. Det litt lengre svaret er: Neeeeei. Og det tror vi gjelder samtlige partier nå.
NFF har aldri bedt om en krone fra kommunen. De skal bygge og betale sitt eget anlegg. Men: Hvis vi vil ha NFF hit, må kommunen klargjøre tomta – flytte brannstasjon, driftsfunksjoner og gjøre området byggeklart. Det er denne tilretteleggingen som koster.
Og vi vet én ting: Kommunale prosjekter har en tendens til å bli dyrere enn planlagt. Derfor er det ikke bare det høye tallet som bekymrer oss – men vissheten om at dette neppe er sluttsummen. Når startkostnaden er så høy, blinker varsellampene. Høyt.
2. Påvirker dette driften?
Ja. Selv om pengene teknisk tas fra investeringsbudsjettet, betyr det ikke at det er gratis. Investeringer gjøres med lån. Og lån må betales med renter – over mange år. Det belaster driften, og det snevrer inn handlingsrommet. Å påstå noe annet, er villedende.
Det er som å si at det ikke koster noe å kjøpe hus, fordi du bruker lån og ikke sparekonto. Det henger ikke på greip.
3. Hva mener Venstre egentlig og hvorfor?
Vi tror på nytenkning. Vi ønsker ikke å være partiet som alltid sier nei. Derfor sa vi ja til en utredning og til å delta i konkurransen med andre kommuner.
Vi lot oss sjarmere av ideen, men ikke av tanken på å bruke over 850 millioner kroner av fellesskapets midler. Vi burde vært tydeligere og tidligere med kritiske spørsmål. Vi har ikke gjort hjemmeleksa vår godt nok. Punktum.
4. Er Venstre mot slike prosjekter?
Nei. Vi er mot dårlig fordelte kostnader og utydelig ansvar. Vi er for initiativ og ambisjoner – men mot prestisje for prestisjens skyld. Hvis målet bare er å “sette kommunen på kartet”, så minner vi om at det skjedde i 2021 – med Omikron. Det kostet oss ingenting.
Synlighet er ikke problemet. Det vi må diskutere, er hva vi skal være kjent for.
Prioriteringene våre, ikke PR-planer, bør stå i sentrum.
5. Har Venstre vært for stille?
Vi har i hvert fall ikke ropt. Mens andre har mobilisert til bråk, har vi forsøkt å få svar. Men nei – vi skal ikke være partiet som håper at stormen blåser over og at folk glemmer. Vi er valgt for å stå i stormen når det trengs.
6. Hva med lokalidretten?
Akkurat nå vet vi for lite. Mange breddeklubber føler seg oversett, og bare én av de store klubbene i kommunen har vært tett involvert. Det er ikke godt nok.
Hva våre unger faktisk kan få ut av anlegget, er fortsatt uavklart. Hvis dette skal være et løft for hele Nordre Follo, må hele idrettsbredden involveres, ikke bare én klubb og ett miljø.
Venstre vil jobbe for at alle breddeklubber får informasjon og reell medvirkning før videre veivalg tas.
7. MDG og SV har vært imot hele veien – er ikke det bra?
Jo, det er fint at noen var tidlig ute og sa ifra. Å si nei tidlig har verdi. Men politikk er mer enn tydelige motstemmer, det handler også om å bidra til reelle løsninger.
Når politikk reduseres til underholdning, og det viktigste blir å få rett på Facebook, taper tilliten – og det er den som rammer oss alle.
For når folk mister tillit til politikere, skilles det ikke mellom posisjon og opposisjon. Alle dras med i dragsuget.
Derfor mener vi det er viktigere å få til noe – enn å få rett.
8. “Fake news”? Nei, bare dårlig dømmekraft.
Å beskylde lokalavisen for å spre løgn er ikke bare et bunnpunkt, det er en farlig vei å gå. Når politikere begynner å peke på pressen som problemet, beveger vi oss inn i et landskap der åpenhet svekkes, kritiske spørsmål knebles – og tilliten til demokratiet forvitrer.
En fri og kritisk lokalpresse er ikke bare ønskelig, den er helt avgjørende for et levende lokalsamfunn. Å forsøke å snu debatten ved å mistenkeliggjøre mediene minner mer om en amerikansk lærebok i krisehåndtering enn om redelig norsk lokalpolitikk.
Rødt kort. Ikke bare til PR-rådgiveren som åpenbart har pugget feil bok, men til hele den politiske refleksen som tror dette er smart strategi. Det er det ikke.
9. Hvordan kan kommunen kutte 243 millioner – og samtidig rydde plass for dette prosjektet?
Dette er det mest alvorlige: Vi står i dramatiske kutt. Det rammer barn, unge og eldre. Det kuttes i lærerstillinger, i forebyggende arbeid, og i omsorgstjenester. Til og med SFO for 8-10. trinn står på kuttlisten.
Spørsmålet vi stiller oss er derfor: Er det virkelig slik at vi har råd til å rydde plass for NFF, men ikke til grunnleggende tjenester for innbyggerne?
Hvis det finnes vilje til å lånefinansiere NFF-forberedelser, bør vi også kunne lånefinansiere barndom, skole og eldreomsorg. Eller?
10. Hva vil Venstre nå?
Vi vil ha fakta på bordet. Vi vil vite hva dette egentlig koster, hvem som betaler – og hva kommunen faktisk får igjen. Vi trenger åpen debatt, ikke bakromsavtaler. Ikke beslutninger basert på prestisje, men på prioritering. Ikke med enkeltaktører og enkeltsaker, men med hele kommunen.
11. Hva hvis dette viser seg å være lønnsomt?
Det kan det. Kanskje dette blir en gullgruve for kommunen. Kanskje vi på sikt kan tjene penger på det. Det er absolutt en mulighet.
Men det kan også bli det motsatte: en bunnløs utgiftspost som binder opp handlingsrommet vårt i tiår fremover.
Når vi snakker om estimater i hundremillionersklassen, er det ikke nok å håpe på det beste. Vi må vite og vi må velge klokt.
Derfor er spørsmålet vi må stille nå, ikke bare om prosjektet er mulig, men om det er riktig. Og neste gang saken kommer opp, skal vi ikke la oss blende av store vyer og fine illustrasjoner. Da skal vi stille de enkle, men avgjørende spørsmålene:
Hva koster det – egentlig? Hvem betaler? Hva får vi igjen?
Vi står ikke til rette for NFF, eiendomsutviklere eller PR-rådgivere. Vi står til rette for én gruppe: Innbyggerne våre.
Av Nesanet Hailemariam og Even Ifar Fossland, Venstre
