Verdens beste land?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.

Noen ganger lurer jeg på om vi har hatt det så godt så lenge at vi gradvis har begynt å miste perspektivet på hva slags samfunn vi faktisk lever i. For jeg ser stadig flere beskrive Norge som et samfunn i forfall, og jeg kjenner meg mer og mer fremmed i måten vi snakker om både hverandre og landet vårt på.

De siste ukene har jeg vært i Øst-Afrika og jobbet med utvikling av barnehagesektoren, samtidig som jeg har fulgt debattene hjemme i Norge. Kontrasten mellom samtalene der og diskusjonene her hjemme har vært vanskelig å legge fra seg.

Mens menneskene jeg møtte snakket om utvikling, fremtid og håp om en bedre hverdag, raste debatten hjemme om ettåringer i barnehage som et uttrykk for en «syk kultur». Før det handlet diskusjonene om «minusmennesker», om hvem som angivelig bygger samfunnet og hvem som bare belaster det. Og stadig oftere ser vi framtredende politikere gå i bresjen for å omtale hele grupper mennesker først og fremst som et problem.

Det er en rar ting å observere disse debattene utenfra. Hvor raskt de kommer, og hvor raskt temperaturen skrus opp. Den ene konflikten rekker knapt å legge seg før den neste tar over.

Over tid setter det også spor i hvordan vi snakker om landet vårt og om hverandre. Det er ikke nødvendigvis enkeltsakene i seg selv, men summen av dem. Den konstante følelsen av konflikt, uro og et samfunn som hele tiden fremstilles som litt nærmere oppløsning.

Heldigvis tror jeg de aller fleste nordmenn kjenner seg mer fremmede i den beskrivelsen enn i samfunnet som faktisk omgir dem.

For står det virkelig så dårlig til?

Selvsagt har vi utfordringer. Norge er langt fra perfekt. Vi har ungdomsmiljøer der kriminalitet, vold og holdninger som står i direkte konflikt med fellesskapet får utvikle seg altfor lenge før voksne griper inn. Vi har økonomisk kriminalitet, maktmisbruk og hvitsnippforbrytere som tapper fellesskapet for store verdier. Vi har mennesker som faller mellom stolene i et system som ofte er mer rigid enn vi liker å tro, og vi har utfordringer innen psykisk helse, integrering, eldreomsorg og utenforskap.

Å late som disse problemene ikke finnes hjelper ingen(ting). Aller minst muligheten til å løse dem.

Men samtidig lever vi også i et samfunn som, med alle sine feil og mangler, fortsatt stiller opp når mennesker blir syke, mister jobben, trenger hjelp eller faller utenfor. Vi har et samfunn som tar deler av regninga når strømprisene blir for høye, et samfunn der du kan få utdanning gratis fra første klasse til en doktorgrad, og et samfunn der ytringsfriheten fortsatt står sterkt. Vi har et samfunn der mulighetene dine til å lykkes ikke alltid er bestemt av hvem foreldrene dine er eller hvor du kommer fra.

Og dette samfunnet er bygget på tillit, sterke fellesskap og en grunnleggende idé om at mennesker skal få muligheten til å leve frie og verdige liv.

Svært få mennesker i verden lever med den tryggheten vi i Norge tar for gitt.

Vi bor i verdens beste land!

For hva skjer med oss når et av verdens tryggeste, mest stabile og mest tillitsfulle samfunn begynner å omtale seg selv som om det står på randen av kollaps? Hva skjer når vi blir så opptatt av å lete etter alt som er ødelagt at vi gradvis mister evnen til å se alt som faktisk fungerer?

Kan det være at trygghet har blitt så selvfølgelig for oss at vi nesten har begynt å romantisere uro? At vi har hatt det så godt så lenge at vi ikke lenger ser hvor sjeldent det samfunnet vi lever i faktisk er?

Jeg tror virkelig ikke at folk ønsker et kaldere samfunn. Tvert imot tror jeg mange føler seg slitne i et samfunn som går fort, med konstant støy, sterke meninger og et nyhetsbilde som aldri tar pause. Etter hvert blir man litt bedøvet. Litt nummen. Kanskje også mer mottakelig for fortellinger om forfall, om at alt var bedre før, og om at fellesskapet er i ferd med å forsvinne.

For frykt og skremselsretorikk er et kraftig våpen. Konflikt skaper oppmerksomhet, og med sosiale medier har sterke fronter, sinne og mørke overskrifter blitt mer lønnsomme enn nyanser og perspektiv.

Mistillit river samfunn sakte fra hverandre. Og det er heller ikke tilfeldig at både politiske aktører og fremmede makter gang på gang spiller på frykt, konflikt og polarisering i stabile demokratier. For jo mindre tillit mennesker har til hverandre og til fellesskapet rundt seg, desto lettere blir de også å splitte.

Det norske laget

Jeg vet det kanskje høres banalt ut å si det, men jeg tror vi trenger å finne tilbake til noe som binder oss enda tettere sammen igjen. For det vil litt gi oss litt mer perspektiv. Litt mer velvilje. Litt mindre støy.

Og Kongen sa det kanskje best da han nylig minnet oss på at «når vi står sammen, er Norge fremfor alt et lag».

Jeg tror fortsatt på det norske laget. Jeg tror på et samfunn med høy tillit, sterke fellesskap og mennesker som fortsatt stiller opp for hverandre når det virkelig gjelder. Og jeg tror heller ikke at folk flest har meldt seg ut av laget. Jeg tror mange bare har blitt litt fremmede i møtet mellom fortellingene om Norge og virkeligheten de selv opplever rundt seg.

Derfor vil jeg slå et slag for fugleperspektivet. For evnen til å løfte blikket, trekke seg litt ut av støyen og se det større bildet.

Og kanskje vil vi da også se at Norge, tross alt, fortsatt er et ganske godt sted å være.

Nesanet Hailemariam