Julehilsen fra rad to i Gamle Oppegård rådhus
Venstre-politiker Nesanet Hailemariam har samlet noen tanker etter nok et år i kommunestyret.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsenders meninger. Hailemariam skulle opprinnelig fremført innlegget under gårsdagens kommunestyremøte, men tiden var knapp og talelisten lang.
Ærede ordfører, ærede kommunestyre
Med vaklende demokratier rundt oss, og verdensledere som har bestemt seg for at «debatt» er lik kjip monolog på sosiale medier – så er det faktisk ganske godt å komme hit til Gamle Oppegård rådhus.
I en tid der demokratiske rettigheter utfordres og uthules mange steder, er det verdt å minne oss selv på hvor viktig det vi gjør her egentlig er.
Dette er et rom der uenighet tåles. Der ord er tillatt. Der konsekvensen av å mene noe er et hevet øyenbryn og ikke noe mer.
Og det, mine damer og herrer, tar vi kanskje helt for gitt. Men en påminnelse er nødvendig, slik verden ser ut akkurat nå.
Dette er et rom der uenighet tåles. Der ord er tillatt. Der konsekvensen av å mene noe er et hevet øyenbryn og ikke noe mer
Mange meninger
Her er vi samlet.
Et imponerende mangfold av politiske standpunkter, følelsesmessige reaksjoner, mange nyanser av grått hår, og fullstendig forskjellige oppfatninger av hva en prioritering av spillemiddelsøknader egentlig er.
I denne salen finnes det mennesker som kan bruke 30 sekunder på å si noe viktig. Og mennesker som kan bruke 10 minutter på å si nøyaktig det samme.
Vi har posisjonen, som med alvorlig mine forklarer hvorfor akkurat deres valg og prioritering er helt nødvendig, helt ansvarlig og helt i tråd med økonomiske realiteter – så lenge man ser bort fra de delene som er litt vanskelige.
Vi har opposisjonen, som med like alvorlig mine forklarer hvorfor dette valget er helt uansvarlig, helt feil og fullstendig uforståelig og hvordan de selv selvfølgelig ville gjort det mye bedre, bare de hadde hatt flertall.
Og vi har administrasjonen som leverer faglig funderte saksfremlegg. Og jeg skulle gjerne vært flue på veggen på den felleschatten som går varm under møtene.
Og så har vi pressen.
Som ifølge oss aldri helt får det til. Feil vinkling. Feil overskrift. Feil fokus.
«Jeg sa jo det», sier vi. «Men jeg mente det ikke sånn når det kom på trykk.»
Og likevel – det er litt ubehagelig hver gang de faktisk siterer oss korrekt.
Mange veier til Rom
Kjernen i våre diskusjoner er penger.
Pengene finnes. De finnes ikke. De finnes hvis vi omprioriterer. De fantes i hvert fall i forrige periode. Og de finnes definitivt ikke fordi sittende regjering har tatt alle pengene selv.
Jeg observerer hver dag ulike debatteknikker: Noen svarer ikke på det de blir spurt om. Noen hever stemmen for å bli hørt. Noen er kronisk sinte i innleggene sine. Andre er kronisk rolige – og dermed enda mer provoserende.
Og ja, vi kan le av oss selv.
Vi kan le av at vi har en underholdningssjef som mekker sanger på barnerommet eller bakrommet, men ikke øver før de skal synges i fellesskap. Det var faktisk ikke en tone som passet til teksten.
Vi kan le av møter som starter med håp og slutter med: «Dette går bare ikke an.»
Av saker som føles enorme her inne og fullstendig uforståelige for alle andre der ute.
Av at vi kan bruke tre kvarter på å bli enige om noe som egentlig kunne vært avgjort på fem minutter, hvis vi ikke var så fryktelig opptatt av å bli hørt og få sitatet i avisen.
Men dette, mine damer og herrer, er demokratiet i arbeid.
– Tidvis helt absurd
Men det er jo akkurat derfor dette funker.
For i en verden der makt handler om å overstyre, så debatterer vi. I en verden der ledere ikke tåler motstand, har vi bygget hele systemet vårt på den.
Og i en verden der stadig flere slutter å bry seg, så møter vi fortsatt opp, rekker opp hånda og ber om ordet.
Så ja. Dette er tregt. Dette er rotete. Det er tidvis helt absurd.
Men dette, mine damer og herrer, er demokratiet i arbeid. Og det er faktisk ganske vakkert – selv når det er litt latterlig eller irriterende.
Takk til innbyggerne våre, som følger med, stiller spørsmål, sier ifra når vi bommer og minner oss på at det vi diskuterer her inne ikke bare er saker og vedtak, men faktisk handler om hverdagen deres.
Det er dere som holder oss ansvarlige, som forventer mer av oss enn fine formuleringer, og som dermed gjør dette arbeidet både nødvendig, krevende og verdt det.
Og takk til alle som bidrar til å holde demokratiet i live.
God jul
