Piken og stigen
Vi er pokker så heldige som får kunstneren Marianne Mørk til å bedrive kunst i spalten «Slik har vi det nå».
Hver uke slipper vi til lokale ordkunstnere i vår spalte «Slik har vi det nå». Det har vi gjort siden avisstarten i 2013, og det har vi tenkt å fortsette med. Oppgaven er åpen: Skriv om det du vil.
Denne uken er den lokale tusenkunstneren Marianne Mørk som har ordet.
Piken og stigen
Livet er som en stige med mange
trappetrinn. Målet er at man skal gå et trinn av gangen, og helst oppover, men
hun vet at det ikke skjer, for fallet ned i mørket er rett rundt hjørnet.
Igjen og igjen. Og da er det å begynne forfra igjen. Fra nederste trinn. Hun kjenner på det. Hvor mange trappetrinn skal hun behøve å gå før hun kommer opp til toppen? Opp mot lyset.
Hun har måttet gjøre dette flere ganger i livet sitt. Kjøkkenvinduet er det som skiller henne og livet der ute, der barn og voksne leker i vårsolen. Barna ler og holder mammaen sin i hånden. Noen spiser is. Det er vår. De er livet der de løper rundt på lange tynne ben. De er til stede i øyeblikket, og gleder seg over å spise en is. Men hun har ikke en hånd å holde i.
Vakre, glade mamma, som lo og elsket livet. Vakre mamma som alle var så glad i, og som elsket den lille piken sin. Henne. Sammen med mamma skinte også solen for henne, der de gikk hånd i hånd helt til bombene smalt, og de måtte skille lag.
Og da mamma ikke var der mer ble alt mørkt. Solen ville ikke slippe inn i øynene hennes.
Hun fikk ikke sove, får ikke sove nå. Mørket fyller hele henne. Lyset forsvant da hun mistet mammas hånd å holde i. Men minnene hennes har satt seg fast som et bilde hogget i stein.
Tenk om det bare var et maleri hvor man kan skrape bort malingen, så alt blir som før. Skrape bort lagene med alt det vonde hun har opplevd. Støvsuge bort all uro som som virvler rundt inni henne som en støvsky.
Så hun igjen kan glede seg fullt og helt over dagen, når solen titter frem, i dette nye landet hun bor nå. Puste fritt og få kontroll over tankene sine.
Tenk om hver dag blir en like god dag som da hun hoppet ved siden av verdens beste mamma. Hennes mamma.
Hun prøver virkelig å ta tak i dagen, ta tak i det levende livet.
Glede seg over solen som varmer, glede over å spise en is, glede seg over alt det vakre i naturen.
Hun prøver virkelig, hver eneste dag. Nå i dag skal alt snu. Men hun er fanget. Fanget i en uro. En indre uro som drar og river i henne.
Tenk om hun bare kunne viske bort alle minnene. Viske bort alt det vonde. Puste fritt og få kontroll.
Hun sitter ved kjøkkenbenken og se på tallerkenen foran seg. Deilig salat med verdens beste skinke. Ferskt brød som minner henne om bakeren i den lille landsbyen hun vokste opp i.
Denne lukten vil alltid minne henne om da hun og mamma gikk langs veien til bakeren hver morgen kl 08.00, og de kjøpte ovnsbakt duftende ferskt brød.
Munnen hennes vil ikke åpne seg. Alt hun kjenner nå er kvalme.
Sånn har det vært av og på siden hun flyktet. Ingenting smaker, alt er så annerledes, men hun begynner å venne seg til nye smaker, nye vaner, men fremdeles er alt fremmed.
Hun hører stemmene til venninnene mine. De ler og fryder seg over våren.
Da melder hun seg ut og blir stille.
Ser de det ikke at alt hun vil er å prate, men hun trenger mere tid. Ser de ikke det?
Hun kjenner på takknemlighet for det nye livet sitt, men det er mange brikker inni henne som må på plass.
Hun prøver virkelig å få kontroll, og enkelte dager er hun litt nærmere målet. Litt nærmere lyset der det sniker seg inn gjennom alt det mørke. Gjennom vinduet, gjennom dørsprekken, gjennom henne.
Litt etter litt vil lyset også fylle hele henne.
Hun drømmer om mamma. Hun ser det gode fjeset hennes, kjenner hennes hånd i min. Kjenner gleden som brer seg fordi hun er der.
Men drømmen tar slutt, og mørket sniker seg inn i henne igjen, men snart har hun gått alle trinnene på stigen helt alene. For hun skal, og hun vil fylle dette mørket med lys. Sitt eget lys, og glede over våren, over naturen og over å få være her i et fritt land. Hun bestemmer seg for å gå ut og kjøpe seg en is. For livet er her og nå.
/Klem fra Marianne
Her er noen nylig publiserte bidrag i samme spalte:
