Døden i Kolben – Kapittel 2:  Et skrik i natten

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 2: Et skrik i natten

De hadde nettopp samlet alle de innelåste og fortalt hvordan det lå an.

Kinosjefen Lina Lunnby hadde føket rundt og hentet alle som var i Kolben. Hun hadde visst det overordnede ansvaret for bygget denne kvelden. Men hvorfor hun var der var uklart, for etter forrige rundes budsjettkutt viste de nå bare film en gang i måneden.

Mariusrud hadde sagt det rett ut, kort og nøkternt, uten å pakke det inn: at ordføreren var død, og at det så unaturlig ut.

Det var det eneste han hadde sagt, men det holdt.

Reaksjonen kom ikke som et samlet gisp, men som en bølge gjennom rommet. Folk flyttet på seg uten å vite hvorfor, tok et skritt bakover, ble stående for nær hverandre eller plutselig alene. Noen av dem begynte å gråte, først lavt, så mer ukontrollert. 

De fleste hadde blikket festet på politimannen. Søkte svar og trygghet.

Andre så bort, stirret ned i gulvet eller mot dørene som fortsatt ikke lot seg åpne.

Hilda registrerte det etter hvert som det uspilte seg. Ikke bare sjokk. Ikke bare sorg. Noe mer. En gryende forståelse av situasjonen.

Dødsfall. Unaturlig årsak. Innelåst.

– Nå holder alle seg her, vi må få oversikt, sa Mariusrud.

Mina Winger sto sammen med flere seniorer. Hun var fortsatt rystet over det hun hadde sett. I hvert fall tilsynelatende. Hun var leder for så mye greier i lokalmiljøet at Hilda hadde mistet oversikten. Nå knuget hun en bunke med pamfletter for soroptimistene i hendene, og gråt stille.

Det var mange kjente fjes i gruppa, men hun klarte ikke helt å plassere alle. 

Kinosjefen sto bare og stirret mot inngangen til Sal 2, mens hun bet negler.

Litt bortenfor seniorene sto Tor Bjørnar Egner, lokal MDG-topp med ruteskjorte og Monsen-caps. Han gikk frenetisk gjennom en sekk med utstyr som så ut til å være pakket for en ekspedisjon til et eller annet branntårn i marka. Med litt flaks hadde han en ekstra pose frysetørka lapskaus i den sekken. 

Hilda lot blikket hvile på ham et øyeblikk.

– Hva har han egentlig i den sekken? mumlet hun, mest for seg selv.

– Turutstyr, sa Mariusrud.

Hun himlet med øynene.

Litt bak i gruppen sto nå Bjørnodd Luger Nesse, opposisjonslederen. Han hadde ikke beveget seg siden beskjeden kom. Armene var i kors, blikket vandret rolig mellom de andre.

Han var ikke sjokkert over beskjeden, det var tross alt han som hadde funnet liket og varslet henne og Mariusrud. Eller kanskje mest Mariusrud, måtte hun innrømme for seg selv. Det vil si at han hadde funnet Winger gråtende over Staal, så det var vel hun som var først på åstedet. Hele funn-situasjonen var like uoversiktlig som alt annet denne kvelden.

Hilda ble stående et øyeblikk og følge med på ham.

– Han teller, sa hun overrasket til seg selv.

– Hva da? sa Mariusrud lavt.

Hilda sukket. – Stemmer, antagelig.

Mariusrud så bort på  Luger Nesse, men ristet på hodet.

Hilda fortsatt å holde øye med ham. Jakkeåpningen hans hang skeivt, som om den ikke var trukket ordentlig på plass. Den ene siden dro ned, og stoffet bulte svakt ved hofta.

Han hadde noe tungt i lomma, tenkte hun og rynket pannen. Så la hun det bort. Det får vi ta senere, tenkte hun.

Rett ved siden av ham sto Cisanett Heiamariann, en politiker fra et av de små sentrumspartiene. Hun drakk av en vannflasket og hadde et blikk som var mer våkent enn rystet.

Hun så verken på politiemannen eller i retning liket. Hun så på de andre.

Cisanett hadde en fast spalte i avisa, og en penn som var så skarp at det gnistret. 

I tillegg  til hvasse betraktninger, skrev hun debattinnlegg av samme kaliber som et presisjonsvåpen. De kunne hatt noen sjukt bra debatter i avisen dersom noen av de politiske motstanderne hennes hadde turt å svare, men pr-rådgiverne mente tydeligvis at den beste taktikken var å tie henne i hjel.

Hilda fikk akutt magesyre av faglig sjalusi når hun tenkte på innlegg som var så presist formulert at det nesten virket uanstrengt.

Det var ikke så lett å matche den språklige elegansen når det man skrev stort sett handlet om forsinket anleggsarbeid på stasjonen, fartskontroller på Gamle Mossevei eller hærverk på skoledassen, forsvarte hun seg selv ubevisst. Faen heller.

Så ristet hun det av seg. Det var viktigere ting å ta tak i nå. Drap i Kolben, og hun var eneste journalist på stedet. Dette kom til å bli oppslag og intervjuer i hele den nasjonale pressen, tenkte hun, og angret på at det var lenge siden forrige hårklipp.

Så kikket hun utover forsamlingen igjen.

I bakerste rekke sto en hun dro kjensel på, men ikke plasserte med en gang. Ung fyr med rufsete hår og tykke briller. En skikkelig nerde-type. Hun visste at hun hadde skrevet om ham, men klarte ikke å hente det frem akkurat nå. Så kom hun på det , barnebarnet til tidligere statsminister Kjell Morten Bondefang. Sondre, eller Sindre eller noe sånt. Drev med noe smal politikk og deltakelse i diverse realitykonsepter. Virket som en nokså ufarlig type. 

Ved siden av han sto en bibliotekar hun hadde snakket med hundre ganger, men som hun heller ikke husket navnet på. Briller, cardigan, fotformsko. Klassisk type.

Det var, tenkte hun igjen, bemerkelsesverdig hvor mange mennesker som bare skulle innom Kolben en rask tur akkurat denne kvelden.

– Vi må få oversikt, sa hun lavt og ga Mariusrud en dult. Det virket som lufta var gått litt ut av ham.

– Hvem var hvor og når.

Han nikket.

Han så bort på trappa opp mot andre etasje.

– Den kabelen, sa han.

– Biblioteket, sa Hilda.

– Ja.

Et øyeblikk ble de begge stående og se opp i halvmørket.

Det var noe med den trappa nå. Den virket lengre enn før. Smalere.

– Vi må opp dit, sa han.

– Selvfølgelig må vi det, sa Hilda.

Om noe, tenkte Hilda, var det ganske passende for dette kammerspillet.

En storm, et drap. Et bibliotek.

– Det er vel ingen sjanse for at heisen går?

Mariusrud så på henne. Nå var det han som himlet med øynene.

De gikk mot trappen. Da skjedde to ting på en gang.

Et skrik som fylte hele foajeen.

– Dere kan ikke gå opp dit!

Etterfulgt av et voldsomt rabalder ved døra til Sal 1...