Døden i Kolben – kapittel 3: Teaterunger og en nepobaby

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 3: Teaterunger og en nepobaby

Ut gjennom døra fra Sal 1 ramlet det en skokk med unger i alle tenkelige størrelser og kostymer. Først kom noen de største barna. De hadde slått seg gjennom døra. Nå knuget de lekesverd og holdt dem opp foran seg. Ikke for lek, men som om de faktisk skulle rydde vei.

Bak dem fulgte de mindre med kapper, kjoler og masker som nå hang skjevt og tungt. De var kledd i alle tenkelige kostymer. Det var grønne luer og fjærhatter, glitrende prinsessekjoler, haler og ører på rotter og mus, rustninger i billig aluminium som klirret og skrapte, og små røvere med sotede kinn og altfor store støvler.

– Hva i all verden … begynte Mariusrud.

– Oi, de hadde jeg glemt sa kinosjefen, som hadde hatt ansvar for hus og folk.

I en annen situasjon kunne det framkalt latter. Nå var det ingen som lo.

Øynene til barna var mørke og oppspilte i det svake lyset fra lampene. De største av dem blunket hardt, og forsøkte å ikke gråte, mens flere av de minste allerede var grimete av snørr og tårer nedover kinnene.

– Stopp, sa en av de eldste, en gutt med grønn kappe og en fjær som hadde knekt.

Han snudde seg halvt, telte raskt.

– Alle er her.

Så brakte det løs da alle barna forsøkte å fortelle de måpende voksne i den dunkle foajeen hva som hadde skjedd.

– Vi har vært stengt inne der inne i flere timer! – Døra var låst! – Det var ingen voksne!

Flere stemmer blandet seg i koret. Minst to var i stemmeskiftet.

– Vi fikk ikke åpna! – Lyset bare gikk! – Vi ropte!

– Vi trodde vi var helt alene!

En av de minste begynte å hylgråte så det ljomet i hele bygget, men ble heldigvis raskt trøstet av en tenåring med altfor mye sminke.

Et øyeblikk var det som om dødsfallet ble skjøvet til side av noe langt mer jordnært og viktig. Men det varte ikke lenge.

Hilda kjente det stramme seg i brystet.

– Hvem var sammen med dere? sa hun.

Gutten med sverdet svarte uten å nøle.

– Ninni.

– Ninni Nedegard, sa en annen.

– Hun gikk ut, sa ei jente med krone. – Hun sa hun skulle finne noen voksne. Og kanskje noe mat.

– Hun sa hun bare skulle være borte litt, det er kjempelenge siden, la gutten til.

Han så mot døra bak seg, som fortsatt sto åpen mot garderobene.

– Hun kom ikke tilbake.

Det ble stille et øyeblikk, ikke fordi lydene forsvant, men fordi ordene hang igjen i rommet.

Hilda snudde seg sakte.

Ninni Nedegard sto ikke i foajeen.

Ninni Nedegard var savnet.

Mariusrud tok et skritt fram og hevet stemmen, ikke høyt, men skarpt nok til at den bar gjennom rommet. 

– Nå hører alle etter.

Det ble ikke helt stille, men lydene samlet seg, trakk seg litt tilbake. 

Nepobabyen Bondefang hadde trukket fram en astmainhalator og satt og gispet på gulvet, mens Egner dunket ham i ryggen. Hva det skulle være godt for visste ikke Hilda, men folk gjorde de merkeligste ting i krisesituasjoner. 

Mariusrud pekte.

– Du. Og du. Ta dere av barna. Få dem opp i caféen. Gi dem noe å drikke. Få dem til å sitte.

Kinosjefen nikket, litt for raskt.

– Ja.

– Og hold dem der, la han til.

Så vendte han seg mot Egner og Heiamariann.

– Dere tar med et par stykker. Gå i BUA. Hent tepper, liggeundelag og soveposer.

Egner rettet seg opp. Nesten så han gikk opp i giv akt, selv om Hilda tvilte på at han hadde satt så mye som en filttøffel i forsvaret. Garantert sivilitjeneste, tenkte hun.

Heiamaiann, derimot, hadde gjort karriere i kongens klær. Det kunne kanskje forklare den stoiske roen som hun var bortimot alene om i Kolben akkurat nå. 

Men bare kanskje...

– Dere andre blir her, sa Mariusrud. – Ingen går noe sted.

Ordene hang igjen et øyeblikk, som en strek trukket gjennom rommet.

Så snudde han seg mot Hilda.

– Kan du sjekke biblioteket? Han pekte kort opp mot trappa.

– Jeg går og ser om jeg finner Nedegard.

Hilda nikket.

Hun kjente det i magen idet hun snudde seg mot trappa. Mørket der oppe lå tyngre enn resten av bygget. Brått husket hun skriket. Bibliotekaren.

– Dere kan ikke gå opp dit!

Hun snudde seg og satte øynene i henne

– Du blir med meg, sa hun.