Døden i Kolben – kapittel 5:  China House

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 5: China House

Lydene traff dem som en trykkbølge. Stemmer som gikk i hverandre, stoppet opp, begynte igjen. Folk som prøvde å forstå det samme uten å helt få tak i det.

Foajeen hadde forandret seg. Folk strømmet til fra alle kanter.

– Fucking hell, tenkte Hilda. Mariusrud hadde da vært tydelig. Og hvor i helvete var han.

Ingen skulle gå noe sted. Likevel var tilsynelatende alle i bevegelse.

Hilda kjente irritasjonen boble.

– Nå samler alle seg igjen, sa hun skarpt. – Vi kan ikke løpe rundt her som hodeløse høns.

Alle ble stille. Mulig det ble skarpere enn tenkt.

– Det er ikke du som bestemmer her, pep en stemme.

Bjørnodd Luger Nesse.

Han sto litt bak i flokken, blikket flakket litt, og han famlet med det tunge som lå i lommen.

Hun skulle til å svare da Cisanett Heiamariann tok et skritt fram.

– Mariusrud stolte på henne, sa hun rolig. – Det var hun som var med ham hele kvelden.

Hun lot blikket gli over de andre. – Hun er faktisk den eneste her med et vanntett alibi.

Ordene landet tungt. Litt for tungt. Hun nikket til Hilda, og så videre, mot redaktør Bjørnhål som sto ved av henne. Blikket hennes stoppet et øyeblikk. Ikke lenge. Et spørsmål, mer enn en mistanke.

Hilda merket det, og svarte på det uuttalte spørsmålet med et lite hoderist.

– Hvor er Mariusrud?

Ingen svarte med en gang.

– Han er ikke kommet tilbake.

Hilda kjente det stramme seg.

– Han gikk for å finne Nedegard.

– Ja.

Det var alt.

Mina Winger trådte frem fra klyngen med seniorer som tydeligvis hadde vært nede i kjelleren på toalettet. De beveget seg som en gnuflokk med mindre enn 20 centimeters mellomrom. Det var kanskje like greit.

– Han gikk den veien, sa hun og pekte.

Hilda fulgte blikket hennes. China House.

Hun nikket kort.

– Ingen går noe sted, gjentok hun, men denne gangen så på Heiamariam med et spørrende blikk. Hun fikk et nikk til svar.

Så snudde hun seg.

– Fuckings China House.

Manuset

Døra til inn i restauranten sto på gløtt.

Hilda skjøv den opp med håndbaken og gikk inn uten å stoppe. Luften var tyngre her inne, savnet av ventilasjonsanlegget forsterket lukten av gammelt frityrfett og sursøt saus som hadde satt seg i veggene. Det var mørkere også, som om lyset fra foajeen ikke helt ville inn, men hun så at det var hvite duker på bordene og pent dekket. 

Hun løftet lampa. Bortset fra ett bord. Der var duken dratt av. Først var det bare former. Bord, stoler, en disk. Så festet blikket seg.

– Faen.

Ninni Nedegard lå på gulvet. Kroppen var vridd, som om hun hadde forsøkt å komme seg unna. Veskereimen var strammet hardt rundt halsen hennes.

Hun var død.

Veska lå et stykke bortenfor, slengt mot et bordbein. Rundt den lå en bunke papirer spredt utover gulvet, ark som hadde glidd fra hverandre i fallet. Det så ut som et manuskript.

Hilda tok et skritt nærmere, kjente hvordan noe strammet seg i brystet.

– Helvete.

Hun rakk ikke mer før hun så ham.

Mariusrud lå lenger inne, delvis skjult av bardisken. En wokpanne lå ved siden av hodet hans. Tung og blank.

Hilda kjente det slå i tinningene.

– Faen, Gunnar…

Hun var borte ved ham på et øyeblikk, falt ned på kne og fikk hendene bort til halsen hans. Kald hud. Ingen tydelig puls.

Et sekund. To.

– Ikke nå, hvisket hun. – Dette passer jævlig dårlig, Gunnar.

Hun bannet lavt, hardt, kjente det snøre seg.

En svak bevegelse. Hun stivnet, lente seg nærmere.

– Gunnar?

Et stønn, nesten uhørlig. Hilda trakk pusten. Hun visste ikke en gang at hun hadde holdt den.

– Der er du, ja.

Hun ble sittende et øyeblikk, før hun oppdaget det. Han holdt noe i hånda. Hun løsnet forsiktig grepet. Et ark. Forsiden på manuset. Papiret var krøllet der fingrene hans hadde knepet det sammen.

Leppene hans beveget seg. Ordene var så svake at hun måtte lene seg helt ned.

– Morderen, hvisket han.

– Jeg vet det, svarte hun lavt.  – Jeg vet hvem det er.

Hun så seg raskt rundt, fant en haug med kjøkkenhåndklær ved disken og dro dem bort. Med raske, bestemte bevegelser fikk hun løftet ham litt opp og støttet ham mot skapet bak seg, stappet håndklærne inn under hodet og skuldrene.

– Bare bli her, sa hun.

Så gikk hun ut til de andre.