– Når FrP sier at det «lukter», sier det mest om deres skepsis til naturvern
I sitt innlegg forsøker FrP å tegne Sabima og arealnøytralitet som et problem. Det fortjener et svar, skriver Marthe Arnesen i dette debattinnlegget.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.
Nei, FrP – dette handler ikke om MDG. Det handler om naturen vi alle trenger
FrP gjør naturvern til syndebukken. I stedet for å diskutere reelle naturtap, forsøker de å snu det til at det er vernet – ikke nedbyggingen – som er problemet.
De går løs på Sabima, kaller det en politisk organisasjon og advarer mot å bli «mikrofonstativ». Men Sabima er en kunnskapsorganisasjon, der biologer og økologer bruker åpne data fra kommunene selv – kartlagte naturverdier, vedtatte planer og faktiske vedtak.
Så kommer personangrepene. Når FrP ikke liker budskapet, går de løs på budbringeren. De mistenkeliggjør Sabimas nåværende leder på grunn av tidligere partitilknytning – og overser fullstendig at Sabima i over ti år ble ledet av Christian Steel, en uavhengig fagperson med bred respekt. Det var han som utviklet prinsippet om arealnøytralitet. Fakta, ikke politikk.
At Nordre Follo scorer høyt i Sabimas naturmåling, burde være noe å være stolt av. Når FrP sier at det «lukter», sier det mest om deres skepsis til naturvern – og om hvor langt de er villige til å gå for å mistenkeliggjøre kunnskap de ikke liker.
De sier de bryr seg mer om innbyggerne enn om pokaler. Men natur handler ikke om pokaler. Det handler om livskvalitet: den lille skogen der barna bygger hytte. Turstien som gir ro etter jobb. Froskedammen og blåbærlyngen i skråningen bak huset. Og de store områdene som insektene og villdyrene trenger for å overleve.
Det er denne naturen arealnøytralitet skal beskytte.
FrP forsøker å ufarliggjøre naturtapet
De forsøker å gjøre det mindre alvorlig. De sier vi har nok natur, at vern er symbolpolitikk, og at det finnes nok plass igjen til både hus og infrastruktur.
Men i Nordre Follo er over halvparten av arealet allerede nedbygd eller sterkt påvirket (54 %). Bare 17 % er vurdert som verdifull natur – og selv disse områdene er under press. Over 20 naturtyper i kommunen står på rødlista, og nær 60 % av de verdifulle naturtypene har middels eller høy risiko for å forsvinne.
Likevel fremstiller FrP det som om vi har natur i overflod.
Vi har det motsatte: Lite intakt natur igjen – og alt å tape.
Hva er egentlig arealnøytralitet?
Det betyr at vi skal styre utvikling dit naturen allerede er bygget ned – og at det skal koste mer å bygge ned natur enn å la være. Hvis det likevel bygges i natur, må det kompenseres gjennom restaurering av natur andre steder.
Men ikke all natur kan erstattes. En skog med rødlista arter, en dam eller en tursti med karbonlagrende vegetasjon kan ikke flyttes på kartet. Derfor er arealnøytralitet ikke et perfekt regnestykke. Det er en grunnregel:
Vi skal ikke bygge ned natur uten å vite hva vi mister – og det skal ikke være gratis.
FrP frykter dette verktøyet – fordi det virker. Fordi det gjør det vanskeligere å si ja til nedbygging uten å stille spørsmål.
Fordi naturen får en verdi som må regnes med.
Naturfag får ikke plass når pengene snakker høyest
FrP hevder at arealnøytralitet stanser utvikling. Det stemmer ikke.
I kommuneplanen som bygde på dette prinsippet, ble det lagt til rette for storstilt boligutvikling i hele kommunen – og for næringsvekst i Ski, Langhus og Sofiemyr. Samtidig ble flere store boligfelt i verdifull natur silt ut.
Det er ikke radikalt. Det er ansvarlig arealstyring.
FrP vil gjøre det billig og enkelt å bygge – også i natur. De kaller det balanse. Vi kaller det et dårlig bytte. For i dag er det nesten gratis å bygge ned natur i Norge.
Og det er nettopp det som er stridens kjerne:
MDG vil at naturen skal telle.
FrP vil at det fortsatt skal være billig å fjerne den.
Øker det boligprisene? Tvert imot.
FrP hevder at arealnøytralitet rammer førstegangskjøpere og eldre. Men det er ikke naturhensyn som driver prisene – det er rentenivå, tomtetilgang, statlige ordninger og hvor vi bygger.
Hvis FrP hadde rett, burde boliger i naturen vært billigst. I virkeligheten er det boliger nær grøntområder som selges raskest – og dyrest.
Å bygge langt unna skoler og kollektivtilbud, slik FrP (og Høyre, Sp og PP) foreslår på Svartskog, er dyrt for kommunen og upraktisk for folk.
Agenda Kaupang har advart mot slik spredt utbygging. Likevel foreslår FrP det – uten å si hvem som skal ta regningen.
Utbyggere vet at natur øker verdien. Men det er forskjell på å bygge ved natur – og å bygge den ned. Når FrP visker ut dette skillet, undergraver de både naturen og bokvaliteten.
Arealnøytralitet er ikke en bremsekloss – det er smart arealstyring.
Når naturen må vike, får vi konsekvensene rett tilbake
FrP sier naturen er “dynamisk”. Men det er jo nettopp derfor vi trenger den.
Natur demper styrtregn og flom, kjøler ned byer, lagrer karbon og holder på vannet. Da Siggerud ble rammet av flom for få år siden, krevde FrP tiltak. Men den samme politikken som nå fremmer nedbygging, forsterker nettopp de klimakrisene de ber oss løse. Dette er ren selvskading.
Det er ikke MDG som har laget FNs naturpanel, og det er ikke Sabima som har gjort klimaendringene mer ekstreme.
Når FrP kaller naturvernhensyn for «hellig», bør vi kanskje minne dem om at noen verdier faktisk er det – fordi de ikke kan gjenopprettes når de først er borte.
Vi kjenner lusa på gangen – og det vet FrP
FrP sier vi må «kjenne lusa på gangen». Men vi kjenner den.
Det er de som visker ut grønne flekker på kommunekartet, og fremmer nye byggefelt i verdifulle naturområder. Det er de som mistenkeliggjør fagkunnskap og normaliserer tap – så lenge noen tjener på det.
FrP sier de vil lytte til alle. Men i praksis er det utbyggernes interesser som får sympatien.
Når naturvern og fakta diskrediteres, og økonomiske særinteresser får definisjonsmakt, er det ikke balanse.
Det er maktpolitikk forkledd som folkelighet.
Vi har fortsatt et valg
Nordre Follo kan utvikles – uten å ødelegge det som gjør kommunen verdt å bo i. Arealnøytralitet er ikke et hinder. Det er et løfte til barna våre om at skog, stier, dyr og blåbærlyng fortsatt skal finnes.
Når vi scorer høyt i naturkåringer, er det ikke fordi vi er naive eller ukritiske. Det er fordi vi har gjort bevisste og modige valg som virker.
Problemet er ikke at noen tar naturvern på alvor – men at noen later som naturen tåler alt, så lenge det gagner en utbygger.
