Trivsel og ensomhet blant studenter

Jeg har akkurat skjønt at jeg har vært forbanna i cirka ett år. Det fant jeg ut da jeg hørte på «Dagsnytt 18» torsdag 8 september. Det minnet meg om historier jeg fikk fortalt ved studiestart i fjor høst som opprørte meg veldig. Dagsnytt 18 handlet nemlig om studentenes trivsel.

For 12 år siden viste tall at 1 av 6 studenter opplevde alvorlige psykiske plager ifølge dem selv. I dagens helse- og trivselsundersøkelse viser tallene at 1 av 3 oppgir at de har få eller ingen venner.

60.000 studenter har vært med på undersøkelsen. I Norge med sine ca. 300.000 studenter kan altså så mange som 100.000 oppleve ensomhet i sin studiehverdag.

De som debatterte dette, var representanter for studentene og helseminister Ingvild Kjerkhol. De snakket om hvordan de som sliter, skal få hjelp. Det kom ingen konkrete forslag utover at det jobbes med saken, og jeg håper virkelig at dette tas på alvor og at de som trenger hjelp får dette.

For som Ida Lutro, leder for Studentenes Velferdsting i vest, poengterte: Dette kan i verste fall føre til permanent utenforskap. Hun pekte samtidig på noe som hjelper mange: Hvis du deltar i studentfrivilligheten og oppholder deg mer på campus, så får du flere venner.

For å hjelpe nye studenter har studiestedene flere tiltak som skal gjøre det enklere å bli kjent med andre. Studenter melder seg frivillig som fadder og de danner studentforeninger. Men, fungerer disse best mulig? Det som gjorde meg forbannet ved studiestart i fjor var studenters møte med disse tiltakene. Det er klart at de som allerede sliter må få hjelp, men vel så viktig må det være at ikke flere kommer i denne køen.

Studiestart kan være en sårbar tid for mange. Det er en periode i livet der mange flytter til et nytt sted der de ikke lenger har flokken sin rundt seg. De må finne seg en ny gjeng. I denne fasen av livet opplever mange seg rotløse. Et slikt skifte fra trygge rammer til en mer uforutsigbar hverdag kan gjøre deg mer sårbar. Da er det fint at det finnes studentforeninger. På hjemmesiden til et av universitetene reklamerer de med følgende: Har du lyst på verdifull erfaring, venner for livet og en mye morsommere studietid? Da bør du melde deg inn i en av studentforeningene våre!

Når du melder din interesse er det jo kjedelig å få beskjed om at det er fullt, men man kan forstå at enkelte foreninger har et medlemstak. Er det fullt så er det fullt, kjedelig, men så lenge kriteriene er objektive, så rokker nok ikke dette ved selvfølelsen til den som ikke kom med. Verre er det at jeg har hørt eksempler på ekskluderende praksis fra flere av foreningene. Det er skjulte opptakskriterier man ikke helt vet hva er. Studentene forteller om dybdeintervju og minglekvelder før representanter for foreningen skal bestemme om akkurat du kommer gjennom nåløyet. Og – mange får nei – uten noen begrunnelse. Det som skulle være en mulighet for å bli kjent med nye folk, ble stengte dører og en såret selvfølelse. Jeg vil tro at terskelen for å melde sin interesse for en ny forening blir ganske høy etter et slikt avslag.

Og det er flere slike historier fra forskjellige universitet og høgskoler som i fjor gjorde meg forbannet, og som nå gjør at jeg ønsket å skrive om det. Det er nesten så jeg tenker at det er russekulturen som har sneket seg inn på høgskole- og universitetsnivå. På det verste er russekulturen utestenging satt i system. For meg er dette et soleklart bidrag i debatten om studentvelferd.

Når du danner en studentforening som skal jobbe for det sosiale miljøet på studiestedet kan du søke om økonomiske støtte. Inkludering er et viktig prinsipp for å få slik støtte. Episodene som nevn ovenfor forteller meg noe om at studentene ikke er sitt ansvar bevisst, og at studiestedene kanskje ikke legger tydelig nok føringer for slike foreninger. Nå er jeg helt sikker på at disse eksemplene jeg har hørt om ikke er representative for studentfrivilligheten i sin helhet. Det gjøres mye bra, men når tallene fra studentundersøkelsen er så alarmerende må jo alle steiner snus.

Jeg, og mange i min omgangskrets, har vært studentforeldre i noen år og får høre historier fra studenthverdagen til egne barn og deres studievenner. Vi er bekymret over hvordan studiestedene indirekte jobber mot dette som undersøkelsen setter fingeren på.

Pandemien er ikke noe tema på campus lenger, men jeg hører fortsatt om forelesninger som gjennomføres på Zoom – altså fjernundervisning. Pandemien har vist at undervisning på Zoom eller Teams fungerer hvis målet bare er å få teorien presentert for studentene, men tenk på alt man mister. Et «hei» når man kommer, småpraten i kaffepausen og små diskusjoner med sidemann i løpet av forelesningen. Når møteplassene blir tatt vekk fra studentene, blir det vanskeligere å bli kjent.

Kjære dere som jobber med hvordan studiestedene organiseres – få studentene tilbake på campus og legg tydelig føringer for hvordan studentforeningene skal rekruttere. Så får vi håpe at alle tiltak samlet sett vil gjøre at den negative trenden snur og at studietiden byr på verdifulle erfaringer og venner for livet. Den optimale forutsetningen for å lære skjer – og det gjelder fra barnehagen og livet ut – når du opplever deg inkludert i et fellesskap.