Døden i Kolben – Kapittel 6: Avsløringen

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 6: Avsløringen

Hilda ble stående et øyeblikk i døråpningen før hun gikk ut i foajeen igjen, og kjente hvordan rommet traff henne på nytt – summingen av stemmer, uroen, blikk som forsøkte å forstå noe de ikke helt fikk tak i.

Hun løftet haånden. – Nå holder det. Og før vi går videre så må dere vite én ting: Jeg har vært inne på China House. Der ligger Ninni Nedegard død, og Mariusrud ligger ved siden av henne, svimeslått, men i live.

Det var nok. Stillheten var total.

Mina Winger var den første som brast.

– Det var ikke meg, sa hun, stemmen sprakk og den sedvanlige roen og autoriteten var borte. – Det var ikke meg, jeg bare fant henne, jeg—

– Det vet jeg, sa Hilda rolig, og gikk et skritt nærmere. – Du fant henne. Det er alt.

Hun holdt blikket hennes et øyeblikk, til det sank inn, før hun lot det gli videre.

Ved siden av sto Egner som fortsatt var opptatt av sekken sin, som om han lette etter noe han ikke helt klarte å formulere selv.

– Du kan slutte med det der, sa Hilda.

Han stoppet halvveis nede i sekken.

– Jeg bare—

– Du leter etter kniven din, sa hun. – Den har jeg. Hun løftet den kort, bare så vidt synlig.

– Men det var ikke deg heller.

Hun la den tilbake i lomma før noen rakk å si noe.

Nå var det var Cisanett som tok ordet neste. 

– Det er Luger Nesse, nesten ropte hun. – Han har stått og kjent på noe i lomma hele tiden. Jeg tror han er bevæpnet!

Luger Nesse stivnet, og hånden hans gikk ned.

– Ta det opp, sa Hilda.

Han nølte, før han trakk frem den tunge metallgjenstanden fra lomma.

Den blinket i det svake lyset. Ordførerkjedet. Et gisp gikk gjennom rommet. 

– Ambisiøst, sa Hilda tørt. – Men å knabbe kjedet fra et lik gjør deg ikke til ordfører, hva i all verden tenkte du på?

Luger Nesse rødmet beskjemmet.  – Jeg skulle bare prøve det på, jeg...

Den korte latteren som fulgte, døde raskt.

Hilda ristet svakt på hodet. 

– Den tar vi etter påske, sa hun. – Du skylder meg et intervju. Du får forberede deg godt.

Hun tok et skritt frem, og lot blikket gli over dem én gang til før det festet seg.

– Dette handler ikke om hvem som fant hvem, eller hvem som sto hvor, sa hun rolig. – Det handler om noe mye enklere.

Hun tok en kort pause. 

– For noen er ikke fifteen minutes of fame nok.

Stillheten som fulgte var annerledes nå, mer konsentrert. Blikket hennes festet seg på Sindre Bondefang. Han sto stille, men det var noe i holdningen som avslørte ham før ordene gjorde det.

– Først var det ordføreren, fortsatte hun. – Hun ville ikke gjøre om navnet på Jan Baalsruds plass til Bondefangs plass, slik du har argumentert for, ville hun vel? Og hun ville ikke sette opp den bysten av bestefar som du ville ha der. 

– Jeg leste om det i innsynlistene til kommunen, tenkte egentlig å lage en sak på det.

Hun tok et lite skritt nærmere.

– Så var det Ninni Nedegard. Hun ville ikke sette opp stykket ditt. «Mitt Spill». Hun sa nei. Og da Mariusrud fant manuset klinket du til ham i hodet med en wok-panne

Ordene hang i rommet. 

– Og så kom den siste brikken.

Hun lot blikket gli kort bort på Egner, før hun så tilbake.

– Og så kom jeg på pressemeldingen fra TV2. Du skal være med i Kompani Lauritzen. Du skulle lære å overleve ute. Av en lokal kapasitet.

Hun nikket svakt. – Egner.

Et lite rykk gikk gjennom rommet.

– Det forklarer kniven i biblioteket. Det var du som glemte den der. Ikke han.

Hun lot det synke inn, før hun la til, nesten tørt: 

– Synd. Det hadde vært gøy å se deg i den serien der, sa hun.

Bondefang sto stille, men noe i ham hadde allerede begynt å gi etter.

– Dere skjønner ikke, sa han lavt, før stemmen sprakk. – Det funker ikke sånn, man må—

– Man må spille spillet, sa Hilda stille. Han stoppet. Hun holdt blikket hans.

Så lukket hun notatblokka.

– That pretty much sums it up, sukket hun.

Hun så bort på redaktør Bjørnhål.

– Dette blir forsiden.

Han nikket, og hun kunne se at han gledet seg allerede.

Utenfor hadde vinden løyet og morgengryet i ferd med å fortrenge mørket. 

Så kom lyset på.