– Ingen er så alene i verden som et forlatt barn

Når den hvite sneen legger seg over et mørkt høstlig landskap åpnes hjertene våre, og vi kjenner at snart er det jul. Vi pynter både inne og ute med lys og skinnende stjerner som lyser gjennom den mørke desember-natten. Det er noe magisk med alle disse tradisjonene som vi gjør år etter år. Minner kommer fra barndommen, og nye minner skal lages denne julen.

Kirkerom fylles med julesanger, og om kirkerommet nærmest står tomt resten av året, fylles de nå opp med alle våre kjente og kjære artister som synger julen inn.

Barnehager og skoler har tradisjoner med Lucia tog, og lys på årets mørkeste dag -nemlig 13. desember. Det skinner i forventningsfulle barneøyne og skinnende lys.

Det er adventstid, og vi tenner de fire lysene, et hver søndag frem til selveste juleaften.

Disse lysene får oss til å reflektere, men denne mørke måneden er blitt til den reneste lysfest i alle de tusen hjem. Vi tenner lys for de vi har mistet, men vi tenner også lys for våre medmennesker og kjærlighet og fred.

Det er et mørkt bakteppe som ligger rundt jorden vår nå, men det gjør kanskje noe med oss så vi er enda mer bevisste på å ta vare på de små varme øyeblikkene, fange dem og ta dem med oss videre. Gjøre mer bevisste valg på hvem vi er sammen med, hva og hvem vi ønsker å dele tiden vår med.

Det er mange situasjoner hvor vi kjenner på en dårlig energi, men her kan vi velge bort dette.

Vi kan velge å fylle dagene med mennesker og gjøremål som er meningsfulle og gjør oss godt.

Dagene, ukene og årene flyr av gårde, og i den verden vi lever i, ser vi hvordan uskyldige liv forsvinner. Det er fryktelig å ta inn over seg hver eneste dag. Å stå der hjelpeløs og se alle barna og menneskene som lider, som er på flukt, som leter etter sine.

Dette gjør noe med oss, men vi må også klare å glede oss over hvor heldige vi er som kan feire jul, som kan møte familie og venner. Dette er ingen selvfølge og det tenker nok de fleste av oss på i disse dager. Jeg blir varm i hjertet, og også imponert over folk som inviterer helt fremmede hjem til seg på juleaften, for en vakker ting å gjøre. Det har jeg tenkt på og det står virkelig respekt av en slik gest mot sine medmennesker.

Ja, vi har mye å lære av hverandre, og vi må ikke glemme at vi trenger hverandre uansett alder og bakgrunn. Desember er en tid hvor vi kjenner på dette.

Mange sitter alene og det burde egentlig ikke være lov tenker jeg, men hvordan vet man at noen er alene? Hva skjuler seg bak en lukket dør?

Det er barnas tid sier vi , men det bor vel et barn i oss alle. Det skal så lite til å spre litt glede rundt seg. Men midt oppi lukten av pepperkaker og blankt gavepapir så tenker vi på alle de barna som ikke får en så god jul. Barn som er på flukt, som er uskyldige ofre for de voksnes valg som krig og grusomheter.

Hver dag tenker jeg på alle barna der ute som er helt alene, og de som ikke har noen valg.

Jeg tenker på noen linjer fra Stein Mehren som sa: Ikke valgte jeg øyeblikket for min fødsel, ikke min mor- og ikke min far valgte jeg-da livet valgte meg….

Vi har valg her oppe i det kalde nord, og vi skal glede oss i forventningens tid, men også tenke på de som er alene i den mørke desember-natten, og kanskje vi kan glede en eller flere på vår vei.

Alene:

Ingen er så alene i verden som et forlatt barn- når jorden står i flammer,

og tusenvis av barn dør, all trygghet rives bort

bleke barnesinn dekkes av blod, der de er fanget i et bomberegn

barn på nakne føtter der de leter etter sine

hjerteskjærende barnegråt flerrer i den mørke natten, der de ser mot himmelen

ber til sin Gud om å finne sine, hvor ble det av mamma og pappa?

Hvor ble det av håp om en fremtid

Ingen, nei ingen er så alene i denne verden

Som et forlatt barn.

Varm klem,

Marianne