Når kommer våren til Kolbotn?

Det er nesten 25 grader i solveggen. Men når sola har sneket seg rundt hushjørnet, henger fattige 11 plussgrader igjen i kvikksølvsøylen på vårt retro utetermometer. Det er tredje gang sola forsøker å fortrenge en gjenstridig vinter som senest første mai ga oss snø i luften. Når kommer våren til Kolbotn?

I nesten hele mitt yrkesaktive liv har jeg lokket Norges befolkning med sol og varme i det store landet Syden. Eller med hvite, eksotiske strender der palmene henger vannrett ut mot det turkise havet. Jeg har jobbet hos reisearrangører som er blitt vist den store tilliten med å ta seg av de mest verdifulle dagene i året; ferien. De etterlengtede ukene bort fra mørke høstdager og iskald vinter, eller en sommerferie med større solgaranti enn den lunefulle norske sommeren. Vi vil ha sol!

Kaldt og stille

Sola har en magisk og positiv kraft. Våren gjør oss full av energi. En kombinasjon av lykkepille og D-vitaminer. Da øker også strømmen av turgåere her i Kapellveien. De tunge dunjakkene byttes ut mot lette vårklær. Naboer og venner møtes på fortauet. Praten går lett og latteren sitter løst. På ettermiddagen og kvelden øker farten. Mange er ute og løper eller sykler. Treningssesongen ute har startet og snart skal sommerkroppen avdukes. Men ennå er det kaldt og stille! Bare de mest iherdige har tatt joggeskoene på og trosser sur vind og regntunge skyer som truer over Rikeåsen.

I barnehagen ved siden av oss er det køkjøring med trehjulssykkel. Med lue og votter. Med varm kjeledress og cherrox. Når skal ungene slippe ut av vinterens kokonger? Boble over av frihet og glede med høy latter og utestemme. Og nekte å bli med hjem når mamma eller pappa kommer for å hente dem.

Når skal alle naboene kommer ut av vinterdvale? Slik at vi kan både se og høre dem. Stoppe opp, henge over gjerdet og slå av en hyggelig prat. Høre lyden av unger som hopper på trampoline. Kjenne lukten av røyk og grillmat. Hagemøblene er nok på plass, men trekket er fortsatt på. Utendørslivet har ennå ikke begynt. Og vi skriver den tredje mai.

– Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei

Toppen på mispelhekken er riktignok grønn og syrinbuskene strutter av lysegrønne knopper. Vi fryder oss over hvitveis, krokus og snøstjerner foran huset. Og som vanlig har rådyrene spist alle tulipanbladene! Vi raker, kutter, vasker og rydder. På søppelplassen er det kø. Hengerlass med hageavfall og alt som er blitt ryddet ut fra kjellere, loft og garasjer. De ansatte er som alltid hyggelige og gjør en iherdig jobb for at alt skal havne i riktige containere. Hos Plantasjen og Mester Grønn er det også travelt. Det er høysesong for utålmodige hageeiere som har ventet i mange måneder på å fylle potter, kasser og bed med friske blomster. Hvis de overlever da? Hva om det kommer nok et hvitt teppe og gradestokken kryper under null?

Jeg kjenner at jeg begynner å bli lei. Tålmodigheten tøyes. Jeg makter ikke en ny baksmell. Jeg vil ha vår, sol og varme. Nå! For sola gjør oss ikke bare aktive, men fulle av kjærlighet, rause og sosiale. Den tar frem det beste i oss. Vi legger hverdagslige problemer til side. Irriterer oss mindre. Vi bryr oss mer om hverandre og kjærligheten blomstrer. Jeg vil se nyforelsket ungdom og godt voksne hånd i hånd. Jeg vil se liv under parasollene ved Tårnhuset og Kullebunden Spiseri. Folk som unner seg et glass hvitvin til lunsj eller lar seg friste av en kald utepils etter jobb. Jeg vil skru av varmepumpa. Jeg vil pakke vekk vinterklærne. Jeg vil fyre opp grillen og nyte lyse vårkvelder på terrassen.

Kanskje jeg syter for mye? Det ligger metervis av snø andre steder i landet. Folk er redde for storflom. Rundt Middelhavet har allerede varmen tatt et så hardt grep at man frykter en sommer med vannmangel, tørke og skogbranner. Men jeg kan ikke la være å bry meg om været her og nå. Og varmen som jeg har lengtet etter. I dag har jeg tatt på meg shorts. I ren protest!