Når sykepleiere må skifte lyspærer – hvem tar vare på pasientene?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innsender er fagsykepleier ved Høyås korttid, plasstillitsvalgt Høyås og hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Nordre Follo. Hun har jobbet ved Høyås siden 2011 og har 18 års fartstid som sykepleier.

Hvor mange sykepleiere trengs for å skifte en lyspære? Det høres kanskje ut som en spøk, men spørsmålet er alvorlig ment. Etter år med nedskjæringer er støttefunksjoner nærmest borte, og mange av oss må bruke tid på alt fra vedlikehold til praktisk logistikk – samtidig som vi har ansvar for alvorlig syke pasienter.

Når lyset går på et pasientrom, er det ikke bare mørkt – det er utrygt. Pasienter med dårlig syn og kognitiv svikt får økt angst. Imens forsøker vi å finne noen som kan skifte lyspæra, kanskje ved å sende e-post eller ringe. Det tar tid. Og pasienten venter.

Det snakkes varmt om oppgavedeling – og vi er ikke imot det. Men realiteten er at noen må ta disse oppgavene. Og mens vi strever med det, venter pasientene våre fortsatt på hjelp. Mange av dem deler rom – og den de deler med er kanskje døende, forvirret eller urolig. Pasientene på korttidsplasser i dag er ofte så syke at de burde hatt langtidsplass.

Vi har fortsatt ildsjeler i tjenesten, men mange kjenner på avmakten. Når det føles som om ingen lytter, er det lett å miste gløden. 

Da blir det "bare" en jobb. Det er lenge siden sykepleie ble kalt et kall – men det krever fortsatt indre drivkraft. Og den slites ned. Mange av oss skulle ønske vi hadde en enklere jobb, en der vi ikke går hjem med en klump i magen fordi vi ikke rakk over alt. Der vi ikke trenger å frykte for omsorgstretthet – eller vår egen helse.

Det snakkes mye om bærekraft. Men måten vi driver tjenestene på nå, er alt annet enn bærekraftig. Eldre oppfordres til å bo hjemme lenger. Mange ønsker det – men mange er også for syke. Og det finnes ikke plass på sykehjemmene. Da må hjemmesykepleien stille opp. Oppgavene deres øker stadig – uten at ressursene gjør det samme.

Får en pasient først plass på korttid, risikerer de å måtte dele rom. Det fungerer dårlig. Mange er svært syke, noen døende. De trenger ro og tett oppfølging – men må dele rom og pleie med pasienter i helt andre situasjoner.

Et forslag som diskuteres i kommunen, er å samle alle korttidsplasser på Finstadtunet. Tanken er samling av ressurser og kompetanse. Det høres kanskje fornuftig ut – men det innebærer også store utfordringer. Mange ansatte ved Høyås vil ikke følge med over. Dette er allerede forsøkt da Greverud ble lagt ned og flyttet til Høyås, dette er ikke blitt konsekvensutredet i etterkant men vi som jobber her kan umulig se det har vært innsparinger, snarere tvert imot. Vi sliter allerede med å rekruttere sykepleiere. Samtidig blir det vanskeligere for pårørende, særlig de som bor nord i kommunen, og som ofte selv har helseutfordringer.

Vi vil gjerne bruke anledningen til å takke pårørende. Mange stiller opp med omsorg og støtte i en grad som nesten ikke fanges opp av systemet. Det er imponerende – og nødvendig – men ikke bærekraftig i lengden.

Vi er også bekymret for at det vurderes privatisering. 

Norsk Sykepleierforbund mener helsehjelp skal være et offentlig ansvar. Privatisering vil forsterke rekrutteringskrisen – og det er uklart hvordan private aktører skal kunne levere tjenester billigere enn kommunen, som allerede driver effektivt. Vil det bety lavere bemanning og svakere kompetanse? Effektivitet kan måles, men det kan ikke faglig forsvarlighet, omsorg, kvalitet eller verdighet.

Under pandemien så vi styrken i at ansatte jobbet i samme system – det ga fleksibilitet og trygghet. Et privatisert system gir ikke samme muligheter. Vi risikerer å miste både beredskap og kontroll.

Mange ansatte i kommunen har hatt høy lojalitet og stor arbeidsmoral. Men det går ikke lenger i lengden. Vi ser trøtte blikk og senkede skuldre. Vi hører oftere: «Kanskje jeg må finne meg noe annet.» 

Det er allerede en flukt på gang – og kommunen sender nå signaler som kan gjøre den flukten enda større.

Til slutt: Vi må ikke jobbe i kommunen, det er ingen tvang. Vi kan si opp. Og flere gjør det. For noen frister det mer å ha en jobb som ikke går på bekostning av fysisk, psykisk og emosjonell helse – en jobb der man kanskje «bare» trenger å skifte lyspærer.

Alice Horn Holen 

Fagsykepleier ved Høyås korttid

Plasstillitsvalgt Høyås 

Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund Nordre Follo