GÅRDBRUKER: Hilde Aukrust er gårdbruker på Svartskog og spaltist i Oppegård Avis.
GÅRDBRUKER: Hilde Aukrust er gårdbruker på Svartskog og spaltist i Oppegård Avis.

Lamming!

Årstidene går sin gang, til tross for både pandemi, krig og strømprisgalopp, skriver gårdbruker Hilde Aukrust i spalten «Slik har vi det nå».

Her på gården nærmer vi oss lamming og kalving og sesongåpning av gårdsbutikken. Dette er den tiden det klør som mest i glad forventning, og søvnløse netter er akkurat nå kun en teoretisk plage som vi forestiller oss at vi tar på strak arm. En liten pulje av sauene har faktisk passert første mulige dato for lamming, og vi har montert overvåkingskameraer for å holde øye med dem hjemmefra, for ikke å begynne å brenne kruttet med nattevåk allerede i mars - april blir erfaringsmessig lang nok. Det har så langt kommet ett lam, mens vi har hatt relativt mange falske alarmer hvor vi styrter ned til låven bare for å se at kameraets vinkel og mangel på kontraster har lurt oss.

Men det er jo ikke rart det kribler litt, når borti 300 nye skapninger skal se dagens lys på vår vakt!

Når det gjelder produktene våre så satser vi på en pandemifri sesong, og krysser fingrene for at det er liv laga, på tross av strømprisgalopp og ustyrlige kostnader. Restaurantmarkedet har vi ikke klart å stable på beina ennå, men til gjengjeld virker det som om folk setter pris på gårdsbutikken, og vi legger mye av kreftene våre her fremover. Det betyr å forsterke det vi har gjort som funker, og å gjøre noen ting vi ikke har gjort før. Noe av det vi jobber med er kjedelige greier som det å ha en stødig hånd på lagerstyring og mattilsynets regler, samt regnskap og kassasystemer. Andre områder er supermoro og innovative, som det å jobbe frem et litt større varesortiment, og vi gleder oss til folk får teste både ostepølser, chorizo og en del andre nye produkter vi har underveis.

Ekstra spennende er det nå å jobbe med å kunne tilby litt servering på tunet rundt påsken, i en lånt food truck fra Anne på Landet. Flinke folk fra Nofima skal hjelpe oss litt med utviklingen av mat fra gården som vi kan servere der. I tillegg ønsker vi å kunne gi de som kommer innom litt nærkontakt med dyr, og vi har flere spennende ideer for å ta i bruk hele tunet.

Men tilbake til fjøset. Noe vi har erfart og blitt mer bevisste på de siste par årene er at sesongene ikke lar seg stoppe. Lamming lar seg ikke sette på pause av pandemi, tælen går og våronna må gjøres på tross av krig og despoter. Det er lett å fokusere på det som står en selv nærmest, og jeg merker at jeg kjenner på en kollegial uro med bøndene i Ukraina. Samtidig med at byer bombes, familier splittes og folk må flykte går jeg her på tunet og tenker på sauene, kuene, bøndene og jordene. Får de tak i fôr? Får de levert melk? Jeg fyller diesel på min egen traktor og grubler på om infrastrukturen er intakt; får alle tak i diesel til traktoren sin Ukraina? - Har de drektige dyr i fjøset som de kanskje må forlate om krigen kommer for nær? tenker jeg mens en av mine egne sauer dytter en varm snute inn i hånden min for litt kos.

I “Barndomslandet”, en bokserie med illustrerte eventyr gitt ut en gang på 60-tallet, kan man lese eventyret «Den vakreste moren i verden» fra Ukraina. Det handler om å se det vakre i et menneske, men bakteppet er Ukrainas livsnerve, nemlig åkrene.

«Tidlig, tidlig den morgenen gikk Marfa, Ivan og Varja til hveteåkeren.

- Nå må vi henge i, sa Ivan. - Dette er siste dagen, nå skal alt i hus.

- Vi har fått godt med hvete i år, ikke sant Ivan? spurte Marfa.

- Det skal være visst, svarte Ivan.

- Og dermed får vi en varm og hyggelig vinter, med nok av mat. Vi har mye å være takknemlige for.»

Jeg håper på fred, jeg håper på fine lamminger både her og i Ukraina, og jeg håper at de snart igjen vil ha mye å være takknemlige for.

Powered by Labrador CMS