Pride

Da jeg gikk på ungdomsskolen en gang på 80-tallet, hadde vi en lærer som hadde ekstrajobb som drosjesjåfør i Oslo. Jeg husker så inderlig godt den timen han fortalte at han hadde hatt to jenter i baksetet som klina og skulle til Lille Metropol, som var det eneste homsestedet i Oslo.

Sensasjonslysten, det skandaløse, den vantro mottagelsen på 8-trinn, gjorde at jeg, lenge før jeg hadde en bevist tanke om å være skeiv, skjønte at dette var noe som for enhver pris måtte unngås. Selv da jeg ble student og fikk jentekjæreste nektet jeg å være med på Lille Metropol, og jeg rakk aldri å besøke stedet før det stengte. Det var et altfor sterkt stigma.

Men dette var jo på åttitallet, tenker mange, vi har jo kommet mye lengre siden da. Og da det var et blaff av gravejournalistikk som viste at Qatar var langt fra så innstilt på å slippe til fargerike fotballfans i det kommende VM som FIFA har ønsket, slo Ståle Solbakken til med følgende utsagn «Er vi på 1800-tallet?».

Det er historieløst og skivebom.

Det er hyggelig at han engasjerer seg og gir uttrykk for harme, men dette var altså bare to uker etter at vi hadde markert 50 år siden avkriminaliseringen av homoseksualitet i 1972. Altså det året jeg ble født, ikke 1872. Og det er ikke sånn at vi er i mål.

Over det ganske land markeres Pride, og over det ganske land rives det ned flagg som blir både brent og urinert på. Det protesteres på alle nivå. Det uttrykkes skepsis og innvendinger på et saklig nivå mot flagging, markering og ressursbruk helt opp i kommunestyrene, og på et mer usaklig nivå om å få ha seg frabedt homomisjonering trykt opp i tryne.

I så måte vil jeg sende en honnør til Nordre Follo kommune, som har en tydelig og positiv profil. For midt i alt dette vokser det opp barn som skal bale med hvem de er og hvem de blir forelsket i. Jeg vil i all beskjedenhet anta at de fleste tenker mye som jeg gjorde på den alderen, man suger til seg alt som blir sagt som en svamp, og dessverre er det sånn at det negative brenner seg lettere fast enn det positive. Vi vet at unger her på våre skoler og idrettsarenaer bruker gay som skjellsord, vi vet at noen tøffer seg med å rope at alle homoer bør få bank, og hver gang så er det noen som hører det og hører alle som ler av det og henger seg på, og som ikke tør å besøke Lille Metropol.

Så her er månedens utfordring. Snakk positivt om folk i alle regnbuens farger. Snakk positivt om at det trengs en markering som Pride fordi en overraskende lang liste med land fortsatt straffer homofili med fengsel og dødsstraff. Snakk positivt om de dere kjenner som er skeive eller trans eller hva som helst så barna hører dere.

Bli med å gjøre det litt lettere for de kommende generasjoner å vokse opp og være den de er. God Pride!