– Jeg gadd ikke å være hun unge turnuslegen, søringen fra Oslo, som reiste til Karasjok for å finne meg mannfolk
Den unge turnuslegen er fra Tårnåsen som nå har en ny forfatter på samvittigheten. Nå er «Legen på vidda – et år i Karasjok», skrevet av Ingvild Holtan-Hartwig (29) utgitt.
En marsdag i fjor, et mørkt sted langt, langt borte, rettere sagt Finnmark, får Ingvild Holtan-Hartwig (29) et leserinnlegg i Dagens Medisin på trykk.
Dette innlegget skulle vise seg å gå «viralt». Innlegget ble blant annet republisert i Oppegård Avis og etter det tikket telefonene inn. Forlagene sto i kø for å inngå kontrakt med den tidligere Fløysbonn-eleven. Kagge forlag var en av dem som ville ha bok om legelivet på vidda.
– Jeg tenkte med en gang nei, det hørtes veldig slitsomt ut, sier Holtan-Hartwig til Oppegård Avis mens vi møter hun hjemme i barndomshjemmet i Rådyrveien.
Fikk bokstavelig talt Kara-sjokk
Med tre forlag bankende på døra tok det derimot ikke lang tid før Holtan-Hartwig hadde signert kontrakt. Nå skulle hun skrive en bok om hvordan det er å være den eneste legen som ikke kan noen ting, på et sted noen knapt skulle tro fantes, hvor et helt annet språk er gjeldende og hvor alle potensielt kan være en pasient når som helst.
Ett år senere er boken «Legen på vidda – et år i Karasjok» ferdig skrevet, trykket og utgitt.
Når man står alene med en nese som fossblør og en pasient som er like hvit som lakenet den sitter på, blir hjernen tvunget til å hente frem den forelesningen fra tre-fire år tilbake
– Jeg var jo ganske nyutdannet lege da jeg flyttet til Karasjok. Jeg hadde jobbet et års tid på Ullevål, men der tok jeg jo aldri noen beslutninger. Jeg måtte få godkjennelse av en overlege for å gi en pasient Paracet.
– Virkeligheten som møtte meg i Karasjok var mildt sagt et kultursjokk. Både som lege og som privatperson. Jeg kom opp i situasjoner hvor jeg følte at kompetansen min ikke var god nok. Jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for pasienter med avkappede fingre, hjerneslag, fødende kvinner, hjerteinfarkt og syke babyer før, sier Holtan-Hartwig.
– Men så er man helt alene der ute på vidda da. Nærmeste sykehus er 3–4 timer unna, så man må jo bare stå i det og gjøre så godt man kan. Mye av det kan man jo i teorien, men det er ikke alltid lett å få det til i praksis. Heldigvis har jeg med tiden blitt mye tryggere og føler jeg kan håndtere det aller meste som kommer inn på legevakta, men læringskurven har vært enorm.
– Når man står alene med en nese som fossblør og en pasient som er like hvit som lakenet den sitter på, blir hjernen tvunget til å hente frem den forelesningen fra tre-fire år tilbake hvor man lærte å stoppe livstruende neseblødninger. Kanskje blir ikke resultatet helt optimalt, men det blir bra nok.
– Jeg liker å vite hva som skal skje, og når det skal skje.
Det kan vi lese på side 15 i boka. Den urbane turnuslegen har nettopp satt seg i bilen for å kjøre de 1792 kilometerne det er fra Rådyrveien på Tårnåsen til rådhuset i Karasjok. Problemet er bare at hun ikke vet hvor hun skal bo. Sjefen har lovet å ha klart bolig og alt annet hun måtte trenge. Da Ingvild kjører har sjefen dratt på ferie, arbeidskontrakten finnes ikke og Ingvild bruker hele kjøreturen på å komme i kontakt med Karasjok kommune.
For de som lurer er det akkurat så enkelt som det høres ut å komme i kontakt med Karasjok kommune.
– Opplevelsen av tid er ikke-eksisterende i Finnmark. Du kan avtale med noen å møtes klokka 18.00, de kommer kanskje klokka 21, eller dagen etter. Noen mennesker er jo sånn, men i Karasjok er ALLE sånn, sier Holtan-Hartwig med en liten latter.
– Folk kommer på besøk akkurat når det passer dem og bilen står naturligvis utenfor på tomgang. Uansett om besøket varer i 20 minutter eller tre timer. Det sliter på motoren å starte og stoppe den så mye når det er kaldt vettu.
Det som aldri skulle skje, ikke under noen omstendigheter, skjedde
– Folk har dødd på min vakt, men det har stort sett vært forventede dødsfall. Det som er spesielt med å være lege på et så lite sted er at alle vet hvem alle er og jeg er alltid Legen i bygda. Uansett om man er på elgjakt, på puben eller i gata. Alle jeg møter kan potensielt bli en pasient. Hun i garnbutikken, han på bensinstasjonen og hun i kassa på Rema 1000.
Merk deg at Ingvild liker å vite hva som skal skje. Og når det skal skje. Og var det en ting hun var klar på før dekkene begynte å rulle ut av gamle Oppegård kommune, var det at hun ikke skulle finne på noe tull.
– Jeg gadd ikke å være hun unge turnuslegen, søringen fra Oslo, som reiste til Karasjok for å finne meg mannfolk. Den klisjeen ville jeg ikke assosiere meg med. Jeg er tross alt profesjonell.
Med dårlig ånde og ustelt hår stotret jeg frem et lite «hadet» og så stakk jeg, men jeg visste jo at jeg kom til å møte han igjen. Vi er jo Karasjok.
To uker tok det før den planen sprakk. 14 dager.
– Jeg var på sovende nattevakt da politiet ringte. Det er ikke uvanlig at politiet tar kontakt i forbindelse med rus, fyllekjøring, utagering, skader og så videre. Denne gangen hadde de pågrepet en person de gjerne ville ha en lege til å gjøre en helsevurdering av. Topp motivert var jeg ikke, så jeg droppet å pusse tennene og nøyde meg med å sette opp håret i noe som var en slags slapp hestehale.
Det som møtte unge Holtan-Hartwig på politistasjonen var ingen ringere enn mannen i hennes liv. Ikke pasienten, men politimannen.
– Ja, da jeg kom frem klarte jeg ikke å gjøre annet enn å se på den kjekke politimannen som prøvde å ha kontroll på denne pasienten som jeg burde viet en del mer oppmerksomhet til. Jeg ble jo litt satt ut, ble ufokusert og klein. Med dårlig ånde og ustelt hår stotret jeg frem et lite «hadet» og så stakk jeg, men jeg visste jo at jeg kom til å møte han igjen. Vi er jo Karasjok.
Kjærester, kolleger og selvmord
Da Ingvild skrev i Dagens Medisin i mars hadde hun og politimannen allerede flyttet sammen og innfunnet seg med at hun var den turnuslegen som reiste til Karasjok å at de er kjærester. Det tok heller ikke lang tid før bygda ante at det var noe mellom politimannen fra Trondheim og legen fra Tårnåsen, men kjæresteparet deler ikke bare seng. De jobber begge i en bransje hvor liv og død er hverdagen. Holtan-Hartwig skriver ikke bare om småforelskelser og kulturkrasj, men også om gravalvorlige ting. Vi har nettopp spurt om det sykeste hun har opplevd i Finnmark.
På dette vakre stedet sto jeg sammen med kjæresten min og en person som nettopp hadde tatt livet sitt.
– Jeg har opplevd mange «syke» ting, men det kan jeg ikke fortelle om i fare for å bryte taushetsplikten. Når man jobber på et lite sted, er det lett å skjønne hvem man snakker om. Men jeg kan fortelle om en pasient som gjorde sterkt inntrykk på meg, som jeg har fått samtykke fra familien om å skrive om i boken. Det var en dag jeg og Henning var på sovende nattevakt samtidig. Telefonen til Henning ringer, og han må rykke ut på en melding om en person som vil ta livet sitt. Han drar, og jeg sover videre.
Det tar ikke lang tid før Legen også må på jobb
– Etter en stund er det min vakttelefon som ringer. Ved selvmord må en lege komme ut og erklære personen død. Det var ikke så vanskelig denne gangen. Personen hadde skutt seg selv i hodet.
– Denne personen hadde kjørt ut til et veldig fint sted, nederst i en dal, med flott utsikt og en elv som rant fra fjellet og videre nedover dalen. Sola begynte å stå opp og duggen lå fortsatt på bakken. Det var helt stille med unntak av fuglekvitter i trærne og sildring fra bekken. På dette vakre stedet sto jeg sammen med kjæresten min og en person som nettopp hadde tatt livet sitt.
Selvmord i Finnmark er ikke uvanlig. Ifølge forfatteren er selvmordstallene i Finnmark høyere enn andre steder i landet. Kombinert med at befolkningen er liten betyr det at mange har et nært forhold til dette i denne landsdelen.
– Selv om det var uendelig trist og en grotesk scene, var det noe absurd vakkert med det også. Han hadde valgt seg et vakkert siste hvilested. Sånne ting gjør inntrykk, man glemmer det aldri.
– Jeg skal aldri bli fastlege
Akkurat når Holtan-Hartwig bestemte seg for at hun ikke skulle bli fastlege, vet vi ikke. Men dette var hun ganske sikker på i studietiden.
– Jeg skal aldri bli fastlege. Det var jeg sikker på, sier hun.
Om det skulle være noen tvil, er Ingvild blitt godt integrert i vår nordligste landsdel og hun har lært seg å sette pris på et liv med lavere tempo i hverdagen. Livet på vidda er et liv hvor folk tar ting som det kommer, hvor fokuset på prestasjoner, mastergrader og andre selvrealiseringskonsepter er uvesentlig.
Men spørsmålet alle stiller seg sørafor er jo hva er planen? Å bli værende? Flytte hjem? Hva er neste kapittel?
– Frem til for ikke så lenge siden har jeg bare hatt vikariater, men nå er jeg fast ansatt som fastlege. Er det en ting jeg har lært av Karasjok, så er det å ta ting som det kommer. Akkurat nå trives vi her og har ingen andre planer enn å ta ting som de kommer, avslutter Holtan-Hartwig.
