Debatt: Mener varslingssak blir ensidig
Ansatte i barnevernstjenesten mener beskrivelsen av fryktkultur og dårlig arbeidsmiljø er feil: – Å omtale en hel avdeling og ledelse som dysfunksjonell på et usant grunnlag, er ikke varsling. Det er skade.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Vedkommende er ansatt i barnevernet i Nordre Follo kommune. Hun ønsker med dette innlegget å nyansere bildet av en avdeling preget av frykt og dårlig arbeidsmiljø i etterkant av varslingssaken som har fått stor medieoppmerksomhet i form av en rekke saker i regionavisen ØB.
Tillitsbrist i offentligheten – en faglig og etisk refleksjon fra innsiden av barnevernet
Av Ruth Pedersen, ansatt i barneverntjenesten i Nordre Follo
10. juni publiserte Østlandets Blad en sak med påstander om at en avdeling i barneverntjenesten i Nordre Follo preges av en destruktiv arbeidskultur og frykt. Påstandene kommer fra én ansatt, men omtaler hele kollegiet og ledelsen i barneverntjenesten.
Som ansatt i nettopp denne spesialiserte avdelingen føler jeg et faglig og etisk ansvar for å nyansere dette bildet. Ikke som motsvar til varsling som prinsipp – det er en viktig og legitim ordning – men som et forsvar for faglig integritet, kollegialt fellesskap,- og et arbeidsmiljø som mange av oss opplever som trygt, utviklende, profesjonelt. Det er varme mellom menneskene.
Så vet vi alle at der det er mennesker, der skjer det feil – og ja, vi ønsker å lære av det! Kritikk er nødvendig – også internt – og brukes konstruktivt for å forbedre vår tjeneste. Men påstander i media fremsatt 10. juni må tåle etterprøving, særlig når de gir inntrykk av en samlet og systematisk svikt i tjenesten. En slik virkelighetsbeskrivelse, når den kun kommer fra én enkelt medarbeider, må nyanseres. For jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen – verken faglig eller menneskelig.
Kompleksitet og dobbelthet i mandatet
Kommunalt barnevern har et bredt og sammensatt samfunnsoppdrag hvor vi står i skjæringspunktet mellom rettssikkerhet, barnets beste, og foreldres rettigheter hver eneste dag. Vi forvalter lov om barneverntjenester i møte med befolkningen hvor grunnpilarene i loven har sterk forankring i Internasjonale menneskerettigheter, FNs barnekonvensjon og forvaltningsrettslige prinsipper.
Dette gir oss som barneverntjeneste stor makt – og et tilsvarende stort ansvar. Det krever at vi har faglig integritet til å utøve skjønn med varsomhet, med lojalitet til vårt samfunnsoppdrag og med respekt for rettssikkerheten til dem vi møter. Tillit fra befolkningen er ikke bare ønskelig – det er avgjørende for at vi skal kunne gjøre jobben vår. Og for mange barn og unge handler dette om noe helt grunnleggende: Å kunne føle seg trygg i eget liv
Faglig tyngde og menneskelig klokskap – hvem er vi?
Vår spesialiserte avdeling i barneverntjenesten i Nordre Follo arbeider med både lovpålagte og frivillige hjelpetiltak i hjemmet etter barnevernloven § 5-4. Det innebærer at alle vi møter – barn, ungdom og familier – befinner seg i krevende livssituasjoner og kriser preget av vold, rus, psykisk uhelse, samlivskonflikter og komplekse relasjonsbrudd. De har behov for vår hjelp. Dette stiller høye krav til faglig kompetanse, tydelige strukturer og – ikke minst – personlig egnethet hos oss som er satt til å yte denne hjelpen.
Påstandene som ble løftet frem i mediene gjelder vår avdeling – en avdeling med høy faglig kompetanse og lang erfaring. Samtlige ansatte har høyere utdanning, og de fleste har videreutdanning eller mastergrad innen relevante fagområder. Vi har spisskompetanse innen samspill og tilknytning, nevrodiversitet, familiedynamikk og traumeproblematikk. Vi arbeider tverrfaglig og tverretatlig, og forvalter et mandat som krever både faglig styrke, etisk integritet og menneskelig ydmykhet.
Min erfaring med arbeidsmiljøet står i sterk kontrast til det bildet som tegnes i media. Jeg opplever et arbeidsfellesskap preget av raushet, fleksibilitet, tillit, faglig nysgjerrighet, inkludering og gjensidig respekt. Det er takhøyde for ulikheter, og faglige uenigheter blir møtt som verdifulle og utviklende – både for oss som profesjonsutøvere og for faget vårt.
Vi har også en ledelse som praktiserer en flat struktur. De involverer oss i beslutninger og inviterer til åpenhet og medvirkning. Dette er tillitsskapende – det skaper trygghet, både i møte med ledelsen, i systemet og oss kolleger imellom.
Et spørsmål om personlig egnethet
Ingen metoder eller manualer kan erstatte den viktigste forutsetningen for kvaliteten i vårt profesjonelle virke – nemlig personlig egnethet. Dette handler om integritet, relasjonell klokskap og evne til refleksjon – særlig i møte med «den andre». Evnen til å samarbeide, møte motstand med nysgjerrighet og håndtere press med verdighet er avgjørende i vårt arbeid. Det stilles ikke bare krav til faglig kompetanse, men til hvem du er som menneske inn i menneskemøtene – både i og utenfor etaten.
I stillingsutlysninger vektlegges ofte personlig egnethet når det endelige valget skal tas med hensyn til rett kandidat til stillingen. Dette er ikke et diffust eller ullent begrep – tvert imot. Personlig egnethet handler om konkrete egenskaper som dømmekraft, empati, samhandlingskompetanse, ansvarlighet, selvrefleksjon og relasjonell modenhet. Det handler om å forstå roller, tåle press, håndtere endring og vise lojalitet – ikke nødvendigvis til personer eller metoder, men til oppdraget og det verdigrunnlaget stillingen bygger på. I møte med barn og familier i krise er personlig egnethet avgjørende for å kunne gjøre en god jobb.
Motsatsen handler ofte om rigiditet, lav fleksibilitet, manglende nysgjerrighet, forutinntatthet, dårlig lytteevne, konfliktskapende atferd og manglende kontekstforståelse. Listen er ikke uttømmende – men alvorlighetsgraden av det som her nevnes kan være stor.
Når det i ansettelsesprosesser blir tydelig at det er mismatch mellom stillingens krav og personens ferdigheter eller egenskaper, gir prøvetiden et handlingsrom for å avslutte ansettelsesforholdet tidlig. Når dette rommet ikke benyttes – kanskje i håp om utvikling eller av hensyn – kan konsekvensene bli store både for kollegiet, for ledelsen og for tilliten til hele tjenesten.
Fra enkeltperson til systemkritikk – en farlig forenkling
Når egne mønstre, behov eller uforløste konflikter får styre vår profesjonelle atferd, blir det ikke bare en personlig belastning – det kan også påføre skade: For barn, foreldre, kollegaer og de systemene vi er en del av. Som fagpersoner har vi et ansvar for å sikre at våre egne utfordringer ikke forstyrrer den hjelpen barna og familiene har rett på.
Men hva skjer når noen i kollegiet ikke evner å fungere i fellesskapet? Da trues fellesskapet, og det går ut over både arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene vi skal levere.
Det som utfordrer et kollegium er sjelden faglig uenighet – det er fraværet av refleksjon, dialog, etisk nyansering og ansvarlighet. En arbeidstaker kan ha en subjektiv opplevelse av å være urettmessig behandlet, men det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende har objektivt rett – verken faglig, relasjonelt eller sosialt – i sin beskrivelse av virkeligheten.
Varslingsinstituttet er et viktig rettssikkerhetsverktøy i norsk arbeidsliv, og det skal beskytte ansatte som avdekker kritikkverdige forhold. Men når enhver korrigering av atferd tolkes som gjengjeldelse, og ledelsen fratas sitt handlingsrom, står resten av kollegiet i en uvernet posisjon. Vi må kunne stille spørsmål ved – og stille krav til – kollegial samhandling og profesjonell atferd, uten at dette tolkes som undertrykking. Det er en farlig forenkling, og et forsøk på å flytte fokus fra eget ansvar over på andre.
Vi trenger en nyansert offentlighet
Formålet med dette innlegget er ikke å diskreditere noen. Jeg ytrer meg fordi jeg mener det er nødvendig å gi offentligheten et mer nyansert og etterprøvbart bilde av vårt fagmiljø. Samtidig har vi som fagpersoner også et etisk ansvar for å si ifra når framstillinger er feilaktige eller direkte usanne.
Når én stemme får definere et helt arbeidsmiljø – uten at andre stemmer høres – kan det få store konsekvenser. Ikke bare for etatens ledelse og omdømme, men også for oss som jobber i tjenesten og som hver dag møter familier som trenger tillit, trygghet og profesjonalitet. Det er alvorlig når ensidige medieoppslag får stå uimotsagt, og når én persons subjektive opplevelse får status som objektiv sannhet.
Kritiske overskrifter uten kontekst rammer ikke bare ledelsen – de rammer hele kollegiet. Vi som deler arbeidsrom, leder og faglig mandat, blir også berørt. Og ja – vi tåler kritikk, men vi fortjener også rettferdighet. Dette er et dilemma vi må tørre å snakke om – også offentlig. Her har media som fjerde statsmakt et like stort ansvar som arbeidsgiver i å avdekke virkeligheten, og ikke bare være talerør for den som roper høyest. Vi må kunne stå opp – for oss selv, for våre kollegaer og for det profesjonelle fellesskapet vi faktisk er en del av. Hvis vi unnlater det, risikerer vi at det offentlige ordskiftet preges av enkelthistorier uten forankring i helheten. Det tjener verken barna, familiene, eller vi som tjenesteytere- eller ledelsen.
Det er ikke riktig at vårt arbeidsmiljø er preget av frykt eller destruktivitet. Når relasjoner ikke fungerer, handler det ikke nødvendigvis om systemet. Å omtale en hel avdeling og ledelse som dysfunksjonell på et usant grunnlag, er ikke varsling. Det er skade.
