– Når blir fortetningen for tett for de ville dyrene?

Her om dagen da jeg kommer syklende langs Frydenbergveien på Greverud, må jeg stoppe ved synet som møter meg. Det er ingen overraskelse for utbyggingsskiltet har stått der lenge, men det er allikevel vondt å se den lille skogen rasert og innse at det kommende boligprosjektet faktisk blir en realitet. Jeg blir stående å kikke fordi en rådyrmor med kalv beiter fredelig i restene av det raserte området. Rådyr er et daglig og alltid gledelig syn for meg, men denne gangen var ikke opplevelsen like fin. Dyrene ble et kraftig symbol på at hver gang vi fjerner små og store felt med natur, ødelegger vi andres hjem; dyrene, trærne og plantenes hjem.

Nok et lite naturområde i nabolaget er i ferd med å forsvinne, tilsynelatende helt uviktig fra menneskets perspektiv. Det er lett å tenke: «Hva så? Skog er det nok av på den andre siden av golfbanen og det kryr av rådyr i hager og over alt», men det er nettopp hagene våre og disse små siste naturfeltene som er dyrenes hjem. Selv om golfbanen kan gi gode leveforhold for enkelte arter, vil også det åpne gresset - for noen mindre dyre- og plantearter, fungere som en ugjennomtrengelig vegg, slik en murvegg er for oss mennesker.

Natur kan ikke begrenses til naturreservater og store skoger. De ville dyrene er hvor de er fordi det er der det er plass til dem – og derfor naturlig for dem å bli. Skogsarealene er reduserte og med mange turgåere. Hvor skal de ville dyrene gjøre av seg? Det er lett å redusere de ville dyrene til det synlige rådyret. Men det er mange ville dyr vi ikke ser som de er der allikevel: grevling, rev, pinnsvin, skogmus, frosker, forskjellige fugler og utallige insekter som danner grunnlaget for næringskjeden- og mer til.

Utbygging er ikke et nytt tema for meg. Jeg var fire år gammel da vi flyttet til Greverud i 1986 og har hatt hele min barndom her. I dag er jeg tilbake i barndomshjemmet mitt, men Greverud og Oppegård generelt, er langt fra det samme stedet det en gang var. Selvfølgelig må en kommune så nær Oslo utvikle seg og alle som kjenner Oppegård og Nordre Follo vet hvor intensiv utviklingen har vært de siste tiårene. Det er et evig diskusjonstema; Når blir fortettingen for tett, men ikke bare med tanke på våre interesser. Når blir fortettingen for tett for de ville dyrene? Når spør vi dyrene om tillatelse til å kjøre gravemaskin inn i deres hjem?

Vi er alle okkupanter

Vi raser over krigene som pågår i dagens verden, for ingen ser ut til å ha respekt for hverandre, andres integritet eller landegrenser, men sannheten er at vi er alle okkupanter – og vi er brutale. Selvfølgelig trenger vi et sted å bo og med bosted følger veier, butikker, fabrikker og andre nødvendige, men også unødvendige fasiliteter. Det faktiske resultatet av dette er at ingen har fortrengt og drept så mange trær, planter, dyr (og til og med mennesker) som den vanlige, menneskelige befolkningen har gjort gjennom historien ved å nådeløst ta sin fysiske plass uten hensyn til de som var der først.

Utbygging er uten tvil problematisk fordi det er så mange hensyn som spiller inn. Dette betyr at vi må gjøre det smart. Smart, for å bevare det som fortsatt er igjen av plante- og dyrelivet vårt. Gjenvinning av allerede utbygde arealer er et eksempel på gode løsninger, men vi trenger oss stadig inn på nye grøntområder.

Noen sa til meg da jeg plukket kirsebær i hagen «husk å spare noen bær til de ville dyrene». Jeg synes det er vakkert sagt, for når sparer vi egentlig noe til de ville dyrene? Ikke bare sett i lys av fremtiden, men her og nå? Det er nå alt lever og eksisterer. Her og nå, i øyeblikket. Nå er grunnlaget for fremtiden.

Å tåle de ville dyrene

Rovdyr tar sau som ikke blir passet på. En bever kan sette en åker under vann. En svartmeis leter etter larver på frukt. Rådyr kan spise blomstene i hagen din og skjærene vekker meg om morgenen med sin høye, skarpe skravling. Fuglekvitter som faktisk er det fineste jeg vet, er ikke like vakkert klokken 04.00 en vårmorgen når alt du vil er å sove litt lenger. Men de ville dyrene går faktisk ikke inn for å verken ødelegge for oss, irritere eller plage oss, de lever bare det som er deres helt naturlige liv. De ville dyrene lever naturens gang, og vi må slutte å alltid skylde på dyrene når den minste konflikt mellom mennesker og dyreliv oppstår. Norge sies å være et av verdens vakreste land på grunn av naturen vi har. Men å bo på et så fantastisk sted betyr også å bo sammen med andre skapninger rundt oss. Og å leve sammen stiller krav til toleranse og her er det oss menneskelige som må være den ansvarlige voksne, det må være vi som må tolerere de ville dyrene. Det er vi som må innrette oss etter naturen og dyrene på en ny måte. Det blir som en familie i et hus; alle må tolerere hverandre og det er de voksne som har ansvaret.

Det er greit at vi ikke vil ha mus i kjelleren eller vepsebol på husveggen, men vår toleransegrense for de ville dyrene er generelt lav. Ikke bare trenger dyrene at vi beholder hagene våre og alle resterende rester av natur, men de har også en grunnleggende rett til å være der. Nærmiljøet og hagene våre er en del av de ville dyrenes hjem.

Vi må lære å tolerere de ville dyrene mer, være mer oppmerksomme og ta mer hensyn til dem. Vi skal ta hensyn til dyrene for dyrenes skyld, men det er også nødvendig for rett og slett å ivareta og utvide vår humanitet og omsorgsevne for alle: Mennesker, dyr og natur. Alt henger sammen, og vi er alle uløselig knyttet til hverandre.

Det er vi mennesker som trenger inn i dyrenes hjem. Er det så lett for et ekorn som har fylt stammen med mat for vinteren og «bare» pakke kofferten med nøtter og flytte til neste tre når gravemaskinen kommer dundrende? I våre øyne, ja, men vi ser hvordan det går med naturen når vi behandler den ut ifra vårt menneskelige, sneversynte perspektiv.

Flotte naturopplevelser i nærmiljøet

I det siste har jeg hatt flere flotte naturopplevelser med ville dyr og alle har de vært her på Greverud; i min egen hage, i nabolaget og i skogen rundt lysløypa. Opplevelsene har for eksempel vært nærkontakt med rådyr, observasjon av hvordan naboen min- en grevling familie, faktisk ventet på hverandre på vei hjem til hiet sitt som befinner seg rett ved mitt hus. Ekorn som spiser av eplene på naboens epletre, dueparet som så ofte sitter sammen på strømledningen. Flaggspetten som hakker i lyktestolpen utenfor huset, hadde nylig med seg noe i nebbet som den dyttet inn mellom treflisene. Dette er glimt av deres hverdag. Og det er bare et lite glimt fordi livene deres går videre- også når jeg ikke er tilskuer, men det er lett å glemme når jeg bare ser dem i øyeblikket.

Naturen krever vår sensitivitet. Vi har all makt over den, og med makt følger ansvar. Det er vårt ansvar som mennesker å tune oss inn på naturen, lytte og se den - slik vi gjør med barna våre. Natur- og dyrevern er mer enn å sette opp nasjonalparker og beskytte vassdrag. Det er ikke nok. Naturen i et urbant miljø slik vi bor, trenger også beskyttelse. Dette inkluderer blomstene i grøftekanten, trærne, hagene våre og grøntområdene som er igjen – uansett hvor små de er. Naturen starter der en bie nyter nektar fra en liten blomst som vokser mellom to fliser på en gangsti.

Tora Haugland