Slutt aldri å leke (eller å “dødse”)

Lek, sånn jeg ser det, innebærer alt fra brettspill, ballspill og skikjøring, til uhøytidelige konkurranser og gleden over å lære seg en ny aktivitet, som for eksempel å “dødse” (denne rare idretten som handler om å avverge mageplask med minst mulig margin, eller ikke).

Å være åpen for lek gir kreativiteten spillerom. Når den indre stemmen kommer opp med mer eller mindre gjennomtenkte ideer kan vi velge å avvise dem, eller vi kan forsøke å realisere dem. 

Ganske mange av de ideene som putrer i bevisstheten min, er såpass dårlige at jeg med god grunn legger lokket ettertrykkelig over dem. 

Men noen av ideene lar jeg komme til overflaten også, og da begynner leken. 

I dag for eksempel, satt jeg med solid idétørke for hva jeg skulle skrive i denne spalten, og kom på at jeg kunne spille ball med facebook-folket (okei, litt tynt eksempel på lek, men la gå). Jeg skrev at førstemann som svarte skulle få bestemme hva jeg skulle skrive om. Temaet ble “dødsing fra tiern på Ingierstrand”. Det forslaget kom på bakgrunn av en annen lek som ble til etter at en middels god idé unnslapp lokket, og kom til overflaten. (Beklager til deg som synes det har stått nok i Oppegård Avis om min dødsekarriere.)

Det er tre år siden nå. Jeg slumpet til å love kommunens lesende barn at om de leste fem millioner sider, skulle jeg dødse fra timeteren. Og slik gikk det. 

Det som kunne vært hyggelige stunder på stranda den sommeren, ble nervepirrende treningsøkter med puslete fallhøyde. Da jeg på sensommeren veltet meg utfor stupetårnet i tilnærmet flat positur som et skjelvende ospeløv, hadde jeg aldri vært i nærheten av ti meter før.

Feiret sommerles-rekord med dødsing

Publikum, livreddere og sikkert hovedpersonen selv holdt pusten da årets Sommerles ble feiret med dødsing fra 10-meteren på Ingierstrand.

Lek gir livsglede og overskudd

Men denne sommerleken ga meg også gleden over å utfordre meg selv og folk rundt meg, egne barn og onkelbarn. Den ga latter, kiling i magen og mestringsfølelse. Den ga gleden over å “lære seg” noe nytt. Og den ga til og med ganske mye begeistring og oppmerksomhet rundt det hva hele startet med - barns lesing av bøker.

De par siste årene har både personlige og ytre faktorer gjort at jeg i perioder verken har hatt lyst eller ork til å la leken ta like mye plass som før.

Men så har jeg erfart at når jeg har lagt vekk leken fordi det noe annet som krever alle mine krefter, så har det blitt enda mindre krefter igjen til det andre. Derfor prøver jeg å leke en gang i blant når jeg ikke har tid og overskudd til det også, om ikke annet så for å få litt tid og overskudd.

En gang til…

Og i juni i år datt jeg utpå igjen, eller det vil si, utfor. For plutselig sto jeg gode ti meter over Oslofjorden på Fagerstrand på Nesodden, som deltaker i dødsekonkurranse med verdensmestere og verdensrekordholdere som konkurrenter.

Til mitt forsvar trodde jeg da jeg jeg meldte meg på at det skulle være bare sju meter, at det bare var for amatører, og at premien på reisegavekort til 10.000 kroner var innen rekkevidde og at kona ville synes den var verdt styret. 

Det gikk ikke slik.

Moralen? 

Så hva er moralen? “Smerte er midlertidig. Ære varer evig,” som vi dødsere sier. Nei da, men kanskje: Ta lek på alvor. Hvis du er en som liker å leke da. Hvis ikke, gjør noe annet du liker å gjøre. 

Uansett: Ikke bli voksen. Det er en felle.