Dagens juleklassiker: –Yippykajay, motherfucker

Onde skurker i skreddersydde 80-tallsdresser, ozonlagdrepende mengde hårspray, og ubegrensede mengde salver fra automatvåpen. Er Die Hard virkelig en julefilm?

For noen av oss er svaret et absolutt ja.

For selv med pipende personsøkere ala 1988, japanskinspirert kontorlandskap i et Los Angeles som aldri har sett snø, og en estetikk som skriker mer jappetid enn julehygge, er det også jul for alle penga i denne ikoniske filmen. 

Ikke bare er handlingen lagt til et juleselskap på selveste julaften, men mens vår sarkastisk helt drar glasskår ut av foten med stoisk ro, henger på innsiden og utsiden av både bygg og heissjakter, og plukker banditter en for en, klinger det et klassiske julespor i lydanlegget. 

John McClanes  ferd mot heltstatus blir akkompagnert av Run DMCs klassiker Christmas in Hollis, Let it Snow, Jingle Bells og en 80-talls instrumentalversjon av Winter Wonderland som du bare får servert i denne filmen.

Og Bruce Willis prøver ikke bare å redde alle gjestene i juleselskapet, han kjemper aller mest for å redde sitt eget ekteskap, i en så julevennlig forsoningsfortelling at det formelig roper amerikanske juleetikk pakket grundig inn i amerikansk juleestetikk.

Julekulisse eller nissefest?

Da filmen kom til Norge i 1989 ble den lansert med den klingende tittelen Aksjon skyskraper.

I Oppegård kunne man se den på det store lerretet i Samfunnshuset på Kolbotn, hvor det i tillegg til kino var renseri, kiosk, telestasjon, bank, ballettskole og matbutikken Domus.

Premieren var i februar, og julestatusen kom først mange år senere.

Mange motstanderne hevder at en film der blod og sønderskutt glass er mer fremtredende enn julelys og lysende reinsdyrneser, aldri kan regnes som en høytidsklassiker. Og Bruce Willis selv har hevdet at det slett ikke er en julefilm, men en «goddamn Bruce Willis movie».

Ho-ho-ho

Men hvem har sagt at actionfilmer ikke kan være julefilm? 

Takke meg til en vintage Bruce i singlet fremfor de nye såkalte «juleactionfilmene» som The Christmas Chronicles med Kurt Russell, Bad Santa med  Billy Bob Thornton,  og fjorårets grusomme Red One, med Dwayne Johnson, Chris Evans og vår egen Kristofer Hivju som det julefloppende julemonsteret Krampus.

Og ikke en gang du som mener at dette ikke er en julefilm kan bortforklare scenen hvor Bruce trer en nisselue på en død terrorist og skriver en julehilsen: «Now I have a machine gun. Ho-ho-ho...».

Dessuten mener flere av oss at det er en fin rød juletråd når Alan Rickman kastes ut fra toppen av tårnet, etter å ha knust Emma Thompsons hjerte i Love Actually på lille julaften. 

Listene lyver ikke

Det er også et faktum som gjør at vi kommer til å få denne diskusjonen år etter år: Hver desember klatrer Die Hard til topps på strømmetjenestene, like effektivt som en heis tatt over at tyske tekno-terrorister i LA på 80-tallet.

Tradisjonen står sterkt, diskusjonen vil rase og memes vil fortsette å flyte, og til syvende og sist handler det for mange av oss om én ting: Man ser den til jul, ikke i juli.

LES OGSÅ:

PLUSS

PLUSS

Dagens juleklassiker: – Yes is being my answer

«If you look for it, I’ve got a sneaky feeling you’ll find that love actually is all around». Men se opp for den lokale Grinchen!

Yippykajay, motherfucker!