Shahram Ariafar: – Jeg er tilbake

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer innsenders meninger.

Jeg tok en pause fra politikken. Det var ikke et dramatisk valg, men et nødvendig ett. Noen ganger kommer livet så tett på at man må prioritere annerledes, trekke pusten og være til stede der man trengs mest.

En viktig grunn var skolesituasjonen til datteren min. Når et barn ikke får tilstrekkelig støtte og tilrettelegging, blir det ikke bare en utfordring i skolehverdagen – det blir en belastning som griper inn i hele familien. Det handler om søvnløse netter, bekymringer som følger deg gjennom dagen, og en hverdag der du må bruke krefter du egentlig ikke har. Mange ender med å jobbe mindre, si nei til sosiale ting, og sette livet “på vent” – ikke fordi de vil, men fordi de må.

Og nettopp derfor skriver jeg dette. For dette er ikke bare min historie. Den ligner på erfaringene til mange innbyggere i kommunen vår – bare på ulike felt og i ulike faser av livet.

Det kan være foreldre som står i tøffe løp rundt skole, oppvekst eller helse. Det kan være ungdom som trenger tryggere rammer, mer mestring og mer tilhørighet. Det kan være eldre som kjenner på utrygghet, ensomhet eller uforutsigbarhet i tjenestene. Det kan være mennesker som faller mellom stoler – eller frivillige og idrettslag som prøver å skape fellesskap, men møter mer byråkrati enn støtte. Og det kan være lokale aktører og næringsliv som ønsker å bidra, men som ikke alltid opplever at kommunen er en enkel samarbeidspartner.

Fellesnevneren er ofte den samme: Når systemene ikke henger sammen, er det innbyggerne som betaler prisen – i tid, helse, økonomi og livskvalitet.

Jeg har stor respekt for de ansatte i tjenestene våre. Mange gjør en formidabel jobb i en presset hverdag. Men nettopp derfor må vi tørre å snakke om strukturene: tempoet, ansvarsfordelingen, siloene, og hvordan gode intensjoner altfor lett blir til lange ventetider, uklare svar og et ansvar som i praksis havner hos innbyggeren.

For det er ikke meningen at folk skal være prosjektleder i sin egen sak. Det er ikke meningen at familier som allerede er slitne skal bruke måneder og år på å dokumentere, forklare, vente, purre – og kjempe for helt grunnleggende støtte. Og det er ikke meningen at fellesskap skal bygges av ildsjeler alene, mens systemet står på siden med skjemaer og begrensninger.

Jeg mener Nordre Follo trenger et tydeligere verdigrunnlag – ikke bare på papir, men i praksis: tillit, respekt og forutsigbarhet. En kommune som møter innbyggere tidligere, som samarbeider bedre på tvers, og som gjør veien til hjelp og løsninger enklere å forstå.

Og det er her nytenkning og samskaping blir avgjørende.

Nytenkning handler ikke om å “finne på noe nytt” for syns skyld. Det handler om å bruke ressursene smartere, forebygge mer og reparere mindre. Og samskaping handler ikke om å skyve ansvar over på innbyggerne – men om å utvikle løsninger sammen med dem som faktisk lever med utfordringene: innbyggere, familier, unge, eldre, frivillighet, ansatte og lokale miljøer.

Vi blir ikke en bedre kommune av å jobbe i siloer og peke på ansvarsgrenser. Vi blir bedre når vi spør: Hvordan oppleves dette for innbyggeren? Hva skaper trygghet, mestring og tilhørighet? Hva gjør at færre faller utenfor – og flere får mulighet til å delta?

Derfor er jeg tilbake i politikken. Ikke fordi jeg tror jeg har alle svar, men fordi jeg ønsker å bidra til at andre slipper å stå i de samme kampene – og fordi jeg har tro på at Nordre Follo kan få til mer når vi bygger kommune sammen, ikke mot hverandre.

Til slutt vil jeg si dette: Jeg vil gjerne høre fra deg.

Hvis du har noe på hjertet – en erfaring, en idé, en frustrasjon, eller et forslag til hvordan kommunen kan bli bedre – ta kontakt. Jeg kan ikke love raske mirakler, men jeg kan love å lytte. For det er sånn vi skaper endring: ved å ta hverdagen på alvor, og ved å gjøre det sammen.

Vi snakkes.