Døden i Kolben – kapittel 4: Redaktøren

NB: Dette er en påskekrim skrevet av OAvis med bruk av AI. Føljetongen består av seks kapitler og er ren fiksjon, eventuelle likheter med virkelige personer er heeelt tilfeldige.

Kapittel 4: Redaktøren

Trappa opp til biblioteket hadde aldri føltes så lang.

Hilda gikk først. Hun hadde tatt en campinglampe fra BUA, og lyset kastet lange, urolige skygger oppover veggene. Bak henne kom bibliotekaren, motvillig, med korte, nølende skritt.

– Det er egentlig ikke nødvendig… begynte hun.

– Jo, det er akkurat det, sa Hilda tørt.

Bibliotekaren svarte ikke.

Lydene fra foajeen døde bort jo høyere de kom. Barnegråt, stemmer, uro – alt ble liggende igjen der nede som et fjernt ekko. Her oppe var det stille. For stille.

Hilda kjente det i nakken.

Biblioteket lå mørkt foran dem. Det var lenger mellom nødlysene her oppe. Hyllene sto som rekker av skygger, og det svake lyset fra lampa traff bare små utsnitt av gangene mellom dem. Hvem som helst kunne stikke seg bort her, tenkte hun.

Hun lot lyset gli over skrankeområdet. Der hadde noen rigget seg til med en lenestol med pledd, og ved siden av sto en kald tekopp og noen kremete kjeks. Det lå også en bok, slått opp med ryggen knekt hardt bakover, som om den var lagt fra seg i all hast. Et øyeblikk før lyset traff tittelen, styrtet bibliotekaren fram.

For sent. Hilda så hva det var.

Heated Rivalery.

Bibliotekaren ble rød i kinnene, selv i det dårlige lyset.

– Jeg, altså… det var bare…

– Klart det var, sa Hilda med et smil. Bibliotekaren hadde i hvert fall alibiet i orden. Selv foretrakk hun HBO-versjonen.

Hun gikk videre og bort til terminalen.

Hun trengte ikke se lenge. Kabelen var borte, det visste hun jo, skåret av helt innerst. Pussig. Hun bøyde seg ned. Rett ved siden av stativet lå noe som ikke hørte hjemme der. Hun plukket det opp og veide det i hånda.

En Swiss Army-kniv.

– Javel, mumlet hun. – Det var jo beleilig.

Hilda lot blikket gli over hyllene.

Egner. Sekken. Kniv. Det var nesten for pent.

Brått stivnet de begge. En lyd.

Ikke fra dem. Fra dypere inne i biblioteket. Et lite, ujevnt drag av pust.

Hilda stanset og løftet lampa litt høyere. Lyset gled over hyllene, over rygger av barnebøker og lave sittegrupper, før det fanget inn en silhuett i den ene barnesofaen.

– For faen, mumlet hun.

Egil Bjørnhål.

Han halvveis satt, halvveis lå med hodet på skakke og munnen halvåpen. Et lavt, jevnt snork hang i lufta, nesten beroligende i all stillheten. Hilda ble stående et øyeblikk og bare se på ham.

– Du tuller.

Hun gikk bort og la hånda fast på skulderen hans.

– Egil.

Ingen reaksjon.

– Egil.

Denne gangen hardere.

Han spratt opp med et rykk, som om noen hadde dratt ham ut av et dypt hull.

– Hæ— hva— jeg—!

Blikket flakket rundt i rommet før det landet på henne.

– Hva er klokka? – Hva gjør du her?

Hilda trakk pusten langsomt, nå var det nesten så det raknet for henne.

– Hva jeg gjør her? Hva gjør du her? Hva gjør noen av oss her? Midt på natta. I et mørklagt kulturhus. Hadde du ikke snorka hadde jeg trodd du var dø du og.

Ordene brukte et sekund på å feste seg.

– Hæ. Jeg og?

– Strømmen er gått, mobilnettet er nede. Og ordføreren er død. Drept.

Han ble sittende helt stille.

– Død?

– Stein dau.

Fargen forsvant fra ansiktet hans.

– Det… det er ikke mulig.

Hilda studerte ham nøye. Ingen tegn til spill. Ingen forsinket reaksjon. Bare ren forvirring som sakte ble til noe tyngre.

Hun lot det ligge.

– Hva i all verden gjør du her oppe?

Han blunket, og gnei seg i panna som om han måtte samle tankene igjen.

– Jeg… jeg driver med et brevkurs.

Hun løftet et øyenbryn.

– Presseetikk, sa han. – Jeg tenkte det var lurt. I tilfelle mer PFU og sånn.

Hilda så på ham et øyeblikk, kjente at hun rødmet litt. Det var hun som hadde sørget for at de var blitt klaget inn til PFU. To ganger. Brede Bua balanserte også ofte helt ytterst på kanten. Sikkert ikke noen dum ide, tenkte hun.

– Så du gikk opp i barneavdelingen for å lære presseetikk.

– Det var stille der, sa han. – Så gikk lyset og da sovna jeg.

Hilda ble stående og se på ham.

Ordfører Staal.

Konflikten.

Alle de spisse formuleringene som hadde stått på trykk.

Muligheten. Men det holdt ikke. Ikke dette. Dette trodde hun ikke han hadde i seg. Karakterdrap med spiss penn, ja. Kvele livskiten ut av noen med egne hender. Nei.

Dessuten trodde hun ikke han noen gang hadde lånt en bok i biblioteket, og det var svært usannsynlig at han ville valgt akkurat den kabelen som drapsvåpen.

Hun ristet svakt på hodet.

– Du må bli med ned, det er en hel skokk av folk der nede, inkludert hele OPAL-ensemblet, sukket hun.

Han nikket, så fortsatt rystet ut.

– Og, Egil. En av de folka har sørget for at Staal aldri blir gjenvalgt. Permanent. Husk det.