Forsterket eller forslummet skoletilbud?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.

Jeg har lest referatet fra møtet i skolens samarbeids- og skolemiljøutvalg (SSMU) ved Forsterket skoletilbud, 22. oktober 2025, og jeg er oppriktig bekymret. Dette er ikke et nøytralt dokument. Det er et varsko om hvordan kommunen gradvis har mistet kompasset – fra å handle for barnas beste til å handle for budsjettets balanse.

Når økonomi trumfer ansvar

I referatet står det at merforbruket ved Forsterket skoletilbud i 2023 ble beregnet til over 2 millioner kroner. Deretter ble det gjort investeringer for å “redusere sykefravær” og “sikre bemanning”, men resultatet ble det motsatte – merforbruket økte til over 3 millioner. Etterpå iverksatte ledelsen “systematiske kutt i alle ikke-nødvendige utgifter” og reduksjon i antall elevplasser og bemanning, slik at merforbruket nå er redusert til rundt 500 000 kroner.

På papiret kalles dette “stabilisering”. Men hva betyr det i praksis?

· Det betyr færre voksne til å møte barnas behov.

· Færre elevplasser for dem som trenger forutsigbarhet.

· Større risiko for at ansatte blir syke av belastning.

Når et system først lar merforbruket vokse fra 2 til 3 millioner for å lappe hull, og deretter “stabiliserer” ved å kutte i plasser og folk, er det barna som bærer regningen – ikke budsjettet.

Inkludering – ikke illusjon

Jeg tror på inkludering i nærskolen. Men inkludering krever ressurser, kompetanse og tid. Det er ikke nok å sende barn med store behov til nærskolen og håpe at det går bra. Inkludering uten støtte er ikke fellesskap – det er forsømmelse.

Når kommunen reduserer kapasiteten i de forsterkede tilbudene uten samtidig å bygge opp kompetansen i nærskolene, skaper man ikke et mer inkluderende system. Man skaper flere barn som faller mellom stolene. Dette handler ikke om å forsvare segregerte løsninger, men om å forsvare retten til et reelt, forsvarlig tilbud – uansett hvor eleven går på skole.

Varslene som ikke blir tatt på alvor

I referatet sier en ansatt, Carine Lie-Lande, at hun frykter at Forsterket skoletilbud “kan bli et rent oppbevaringstilbud.” Det er et alvorlig utsagn fra en som kjenner virkeligheten på innsiden. Når en pedagog må bruke ordet “oppbevaring”, burde alt stoppe opp. Men i stedet blir det notert som et punkt i et referat, uten videre handling.

Dette viser en kommune som har vent seg til å normalisere krise. Et system som roper “effektivisering”, mens lærere og miljøarbeidere roper etter hjelp.

Et demokrati uten elevstemme

Et av de mest oppsiktsvekkende punktene i referatet er at elever ikke skal være faste medlemmer i SSMU, “på bakgrunn av deres forutsetninger”. Dette er ikke bare galt – det er et brudd på grunnleggende rettigheter.

Barn med funksjonsnedsettelser har samme rett til å bli hørt som alle andre, slik både opplæringsloven § 9A og CRPD fastslår. Å utelukke dem fordi det krever mer tilrettelegging, er ikke hensyn – det er diskriminering.

Barns stemme må aldri filtreres bort fordi den er annerledes. Bare se på Follo Barne- og Ungdomsskole. Mye å lære der!

Et slitent system

De ansatte forteller i referatet at “de har mindre å gå på”, og at kuttene kan føre til økt sykefravær. Når voksne slites ut, slites også barna. Ingen kan skape trygghet og læring hvis grunnmuren rakner. Å drifte et så krevende tilbud på sparebluss er å be folk svømme uten luft.

Hvis kommunen virkelig vil satse på inkludering, må den slutte å snakke om effektivisering og begynne å snakke om investering. For i dag handler ikke kampen om luksus – den handler om verdighet. Om retten til å bli møtt med forståelse, trygghet og kompetanse.

Vi må våge å si det høyt

Dette er ikke et angrep på lærere eller ledere – tvert imot. De fleste gjør sitt beste under umulige forhold. Men systemet svikter. Kommunen svikter. Og når kommunen svikter, svikter vi barna.

Nordre Follo liker å kalle seg “nær og nyskapende”. Men nærhet handler ikke om å kutte i folk og kalle det effektivt. Nyskapning handler ikke om å utelukke elevstemmer og kalle det struktur. Det handler om å bygge et system som ser, lytter og løfter – selv når det koster.

Nok er nok

Dette referatet må ikke havne i en skuff. Det må leses som et rop – fra ansatte som ser utviklingen, og fra barn som ikke kan rope selv.

Vi står i fare for å gjøre forsterket skoletilbud til et forslummet skoletilbud. For barn med særskilte behov finnes det ingen plan B. Vi er plan A. Og akkurat nå svikter vi.

Shahram Ariafar