70-tallet. For ca. 30 år siden

NB: Denne teksten ble publisert i spalten «Slik har vi det nå» i denne ukens Oppegård Avis.

Her på Gården på Svartskog ligger vi litt til lading etter en intens høst med lange arbeidsdager. Ribbe- og pinnekjøttstria er unnagjort, og gårdsbutikken holder sesongstengt. Vi gjør unna etterslep på kontorarbeid foran peisen, og tar oss tid til å surre rundt. Dyra får sitt daglige stell, en koselig økt om morgenen og en godnatt-runde litt utpå ettermiddagen. På både ku og sau begynner drektigheten å gjøre seg gjeldende, mens rånen Ulf akkurat har begynt på produksjon av neste års juleribbe i sin dameflokk. Hønsegjengen er like sprø som alltid, og holder kaklinga i gang mens vi pattedyr synes at januar og februar er fine måneder for å sette ned tempo og gå litt i hi.

Og når man går sånn og ikke tenker på bestillinger og utleveringer og varelager og alt det der, så får man tid til å tenke på helt andre ting i livet, og ikke minst tid til å sose litt vel mye rundt på sosiale medier. Og der kommer den ene påminnelsen etter den andre: Hilde, du fyller 50 år i år! Facebook minner meg jevnt og trutt på tidligere klassevenner som runder ny alder. Faktisk begynte det med noen hint i fjor. “Jeg blir 50” skrev bestevenninnen en dag i mars 2021, og jeg tenkte først at det var da litt underlig å begynne å tenke på det nå, hun er da bare et drøyt år eldre enn meg. Det tok noen sekunder med vantro hoderegning før jeg innså at hun verken hadde telt feil eller koketterte med fremtidig alder. Hun ble rett og slett 50. Og nå er det altså 50 år siden 1972, og for oss som tenker at 70-tallet var for omtrent 30 år siden, så er det litt vanskelig å forstå.

Som ektefødt i generasjon X så tenker jeg vel egentlig at det å bli eldre er noe de før oss holdt på med. Vi genX-ere er nokså digitalt oppegående, vi synes selv vi dominerer twitter, insta og facebook og himler med øya over boomerne. Vi er overgangsgenerasjonen. Vi som leser aviser både på papir og på nett. Vi som satt våkne 31. desember i 1999 og passet på at verden kom seg helskinnet gjennom y2k så utviklingen kunne fortsette. Vi gamet før gaming var en sport, og de fleste av oss har aldri satt spørsmålstegn ved om det er smart med smarttelefoner. Vi gikk glatt over fra dos til windows, og deretter til touch-skjermer og app-baserte grensesnitt. Vi forlot Word Perfect til fordel for Word, vi entret nettet, og vi forlot Netscape Navigator til fordel for Internet Explorer og deretter Firefox. Vi har embraced og developed oss inn i fremtiden i en sømløs overgang fra megabyte til gigabyte. Vi kjenner på både noie og nostalgi hver gang modemlyden blir spilt som gøyal greie fra gamledager. Du vet, den der dial-up knitringen som kostet skjorta i tellerskritt. (Sistnevnte et annet fenomen senere generasjoner ikke trenger å forholde seg til. På den andre siden var aldri strømprisen noen bekymring) Det var vi som... ja, du skjønner greia. Alt dette får selvsagt ungene mine til å himle med øynene, og alle fra millenials og oppover synes sikkert vi er håpløst gamle. Og jeg må jo innrømme at den digitale verden vi behersket til fingerspissene beveger seg litt fortere og fornyer seg litt kjappere enn hva jeg henger med på.

Selv om jeg var en habil World of Warcraft-spiller i det herrens år... så henger jeg ikke med i svingene når eldstesønn skal vise meg hva han gamer. Jeg vet heller ikke helt hva twitch og discord er godt for, jeg synes snap er litt masete (selv om genX er godt representert der også), og jeg skjønner ikke helt greia med å strømme spill. Eller det å se på andre strømme at de spille spill. Jeg sukker tungt når skolen skifter plattform for meldinger og ukeplaner, og jeg synes også det vanskelig å svelge en skole som er skjermbasert, og skolesekker uten bøker, det må jeg innrømme.

Men det er heldigvis noen måneder igjen til jeg entrer 50-åringenes rekker. Ikke heldigvis fordi jeg ikke vil bli 50, men heldigvis fordi det har jeg tenkt til å feire så det suser, og det funker jo ikke akkurat nå. For vi som var redd for atomkrig, becquerel og hull i ozonlaget kan jo nå notere pandemi på cv’en, og må utsette feiringene våre over en lav sko. Og innen det er klart for feiring har jeg nok også fått nye briller. Det er nemlig på tide med sånne progressive briller.

Du vet, sånne som gamle folk bruker.