Euforisk, Synne!
Deler av sesong to av Team Pølsa har vært som et knyttneveslag i magen, skriver OAvis-redaktør Eskil Bjørshol.
NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Innholdet representerer skribentens meninger.
Uten å røpe noe som helst: Finalen i årets sesong av Team Pølsa, hvor «vår egen» Synne Lykkeslet deltok med bravur, ble et sjeldent verdig punktum.
Samtidig ble den også en påminnelse om noe langt større enn en TV-finale: Hvordan vi møter og behandler mennesker som skiller seg ut.
For de aller fleste av oss er det selvsagt å inkludere – også når synet er svakt, en kroppsdel mangler eller når hverdagslige gjøremål krever mer enn for andre.
En smertefull påminnelse
Dessverre gjelder det ikke for alle. Det har episodene vært en smertefull påminnelse om. De unge deltakerne har i tur og orden satt ord på følelsen av utilstrekkelighet og åpnet opp om ubehagelige opplevelser i møte med andre mennesker. Det har vært vondt å se på, kanskje nettopp fordi historiene er fortalt uten store ord.
Er det én ting jeg håper serien kan bidra til, er det at disse inntrykkene blir med oss videre i hverdagen og får feste. Inn i skolegårder, fritidsaktiviteter og helt dagligdagse møter mellom folk.
Forhåpentligvis kan både tidligere og kommende sesonger bidra til færre stygge kommentarer, mindre utenforskap og at følelsen av å ikke ha verdi gradvis viskes bort. Vi må lære oss å tåle forskjeller.
Nå er det opp til oss
De fem blinkene i Holmenkollen ble et symbol på å klare noe man ikke trodde var mulig. I den store sammenhengen er de ikke så viktige. Likevel utløste de eufori både på stadion og i tusenvis av tv-stuer.
For det var nettopp euforisk å se Synne og de andre deltakerne i Team Pølsa i aksjon i Holmenkollen. Mange av oss kan kjenne pulsen stige og kjenne antydning til kneskjelv, så fort vi må rekke opp hånda i et foreldremøte eller holde en tale.
De færreste av oss vet hvordan det er å prestere foran 10.000 mennesker — med hele Norge som publikum. Årets Team Pølsa-gjeng har vist et forbilledlig mot, både gjennom sin deltakelse i serien og innsatsen i Holmenkollen.
Mot ser ikke alltid ut slik vi forventer.
Nå er det opp til oss å ta det videre. Det fineste ville være om inntrykkene fra skjermen får avtrykk her hjemme — i hvordan vi møter hverandre på togstasjonen på Kolbotn, i en idrettshall på Sofiemyr eller i skiløypa på Greverud.
Det virkelige punktumet settes først i måten vi møter forskjeller i hverdagen.
Eskil Bjørshol
Redaktør
