– Det snøen forteller oss
– Samfunnet vårt fungerer fordi noen alltid er på jobb, uansett vær og føre, skriver Oddbjørn Lager Nesje.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet til spalten «Slik har vi det nå».
Vinteren kom for fullt forrige uke. Snøen la seg tung og stille over hustak, hager og gater – akkurat slik vinteren skal gjøre. En tidlig morgen sto jeg ute med snøfreseren for å rydde innkjørselen før dagen startet. Det var fortsatt mørkt, kulda bet i kinnene, og lyden av min og naboenes fresere fylte nabolaget.
Mens jeg holdt på, kom kommunens brøytebil kjørende nedover gata. Brøytebilsjåføren er en av heltene som sørger for at vi andre faktisk kommer oss av gårde denne dagen – til jobb, skole, barnehage og legebesøk. Jeg hilste til sjåføren, og han hilste tilbake. Et lite øyeblikk, men også en påminnelse om noe viktig: Samfunnet vårt fungerer fordi noen alltid er på jobb, uansett vær og føre.
Noen dager etter plinger det i telefonen. Det er en melding fra kommunen om at vanntrykket i området der jeg bor kanskje vil variere noe denne fredags ettermiddagen fordi de må lete etter en vannlekkasje. En stund etterpå kommer det en ny melding om at vannet må stenges, fordi de må tette lekkasjen. Så her står de da, i nabolaget mitt en fredags kveld, heltene fra kommunen, og tetter vannlekkasjen for at du og jeg skal ha normalt trykk og rent vann i kranene.
Lekkasjen ble oppdaget av beboere, og snøen avslørte noe som ellers ville vært skjult. Snøen skjuler ikke – den avslører. Både om noe er galt, og om hvem som ordner opp. Den viser hvem som må være tidlig ute. Hvem som rydder vei, bokstavelig talt. Og hvem som står i førstelinjen, ofte før resten av oss har våknet, og etter at vi har gått til ro for kvelden.
Brøytebilsjåføren og de andre kollegaene i Samfunn og teknikk er noen eksempler blant alle de andre kommunalt ansatte som stiller opp, sent og tidlig, for at vi som bor her skal ha det bra. Hver dag møter vi ansatte i kommunen som gjør en avgjørende jobb for oss alle. Lærere som ser barna våre, spesielt dem som trenger litt ekstra støtte. Barnehageansatte som tar imot våre våte og kalde barn, med omsorg og trygghet i en travel hverdag. Sykepleiere og helsearbeidere som følger opp eldre og syke, ofte med knappe ressurser, men med stort hjerte og faglig integritet. Ansatte i omsorgstjenestene som kjenner brukerne sine, vet hvem som er urolig, og hvem som trenger litt mer tid.
Det er de ansatte i kommunen, våre egne folk, som tar ansvar for den lokale velferden. Ikke i teorien, men i praksis. Likevel er det nettopp her presset øker mest. For Nordre Follo står ved et veiskille. Kommuneøkonomien er svak, og det legger et stadig større press på dem og dermed på tjenestene våre. Konsekvensene er ikke alltid synlige i budsjettdokumentene der de drukner i alle mulige tall, men de merkes raskt i hverdagen. Hos barna som trenger mer oppfølging. Hos ungdom som mister tilbudene sine og risikerer å falle utenfor. Hos eldre som kjenner på økende utrygghet. Og ikke minst hos de ansatte selv, som hver eneste dag må strekke seg litt lenger for å få endene til å møtes.
Innen skoler og barnehager er rammene trangere enn før. Når alt blir dyrere, men budsjettene ikke følger etter, blir resultatet reelle kutt. Det siste året har mange stillinger forsvunnet. Færre voksne betyr mindre tid til hvert barn, mindre rom for tilpasset oppfølging og større belastning på dem som er igjen. Foreldre merker det. Barna merker det. Og de ansatte merker det.
I barnehagene er sykefraværet høyt. Mange forteller om en arbeidshverdag der de går på grensen av det som er forsvarlig. Når de som skal ta vare på barna våre blir syke eller slutter, rammer det hele lokalsamfunnet. Det samme gjelder i helse- og omsorgstjenestene, der behovene øker i takt med at vi blir flere eldre. Her trengs det flere hender, mer tid og stabile fagmiljøer – ikke ytterligere press.
Spor kan legges på nytt. Vi kan velge nye traseer.
Vi trenger ikke flere kutt nå, vi trenger mer arbeidskraft, særlig innen helse og omsorg. Det er et paradoks at det kuttes samtidig som vi trenger flere hender. Løsningen kan ikke være å slite ut dem som allerede står i jobb. Da mister vi både kompetanse, kontinuitet og trygghet.
Det er meldt mer kulde og mer snø. Og når snøen faller og hverdagen fortsetter som normalt, er det lett å ta alt kommunens ansatte gjør for oss for gitt. Men ingenting skjer av seg selv. Det er mennesker som rydder veiene, åpner barnehagene, underviser barna våre og gir omsorg for oss når vi trenger det mest. De holder samfunnet vårt i gang – også når det er glatt, mørkt og krevende.
Snøen smelter til slutt. Men sporene av politikerne som styrer Nordre Follo blir liggende lenge. I arbeidsmiljøet, i kapasiteten, i kvaliteten på tjenestene våre og i tryggheten til dem som er mest avhengige av fellesskapet. Samtidig peker kanskje vinteren på et bilde av noe annet: Spor kan legges på nytt. Vi kan velge nye traseer.
Sammen kan vi finne en annen retning – og lage bedre spor, både i løypa og i politikken.
