Klar tale om Temu-trær, klima-adopsjon og brøyte-klaging
OAvis-spaltist Jarl Halvorsen lover å bli mer omsorgsfull og mindre sarkastisk i 2026. Foreløpig går det sistnevnte bare sånn passe.
NB: Dette er et debattinlegg, skrevet til spalten «Slik har vi det nå».
Temu-treet vårt har forlatt stuen, husets mange pyntenisser er igjen forvist til loftets dunkle kroker og enkeltmåltidene er heldigvis ikke lenger kaloririke nok til å fø en middels stor landsby i f.eks. Burundi.
Akkurat det med juletreet er noe som jeg stadig undres over. Nærmere bestemt om man skal velge ekte grantre eller den kinesiske varianten med integrerte LED-lys og sammenleggbare grener?
I 2025 ble det styr og ståk da det ble foreslått å rydde litt i trær, busker og kratt ved Kolbotn Kirke. Samtidig så står vel heller ikke ny-smeltet grønn plast på ønskelisten til lokale miljøvernere?
Hugger den lokale MdG-gjengen levende juletrær (andre steder enn ved kirken) eller biter de i den sure krumkaken og kjøper grønt og pent fra Kina?
Kutt, kutt og kutt
Uansett... De av oss som endelig har våknet etter nyttårsaften må nå lære seg å skrive 2026, bite negler i påvente av nye krumspring og sparetiltak fra kommunalt hold og verden utenfor NFK har igjen blitt litt galere enn i fjor.
Vi har vel blitt en smule galere her i NFK også ettersom vi stadig har politiske krefter som ønsker å brenne av nær milliarden på fotballbane i Ski, samtidig som man kutter kommunal omsorg ned til eksistensminimum. De fleste jeg kjenner kunne lagt en bedre plan med en brukket fargestift, klokken 03:00, natt til første nyttårsdag.
Man kutter i omsorg til de pårørende gråter på vegne av sine institusjonaliserte familiemedlemmer og man kutter til institusjonens ansatte gråter av overbelastning.
Det er stadig mer tydelig at privatiseringsspøkelset er sluppet fri fra krokene der borte på høyre kant i det politiske landskapet. Før internett så trodde jeg at kunnskapsløshet skyldtes mangel på informasjon, men der tok jeg altså feil.
Brøytehylekor
Januar er heldigvis også måneden hvor brikkene faller tilbake på plass, i sedvanlig vill uorden, etter en hektisk desember med fridager, kjøpepress, svinedyre marsipangriser, familiehygge og en hel serie herremåltider som kan få enhver veganer til å bryte ut i krampegråt, mens de tygger på en håndfull Valium.
Nå kommer hverdagen, altså den delen av hverdagen som er min nymåkte favoritt.
Det er når akkurat DU skriver indignerte spørsmål på Fjesboka om at akkurat din gate har manglende brøyting og særdeles mangelfull strøing, og det attpåtil nøyaktig der hvor du lufter både marsvinet og det låghalte pinnedyret ditt hver morgen klokken 05:30.
At kommunedirektør Henriksen ikke får automatiske varsler om dette, selv griper spaden, spenner på seg trugene og legger i vei til veistumpen din er så klart helt uforståelig, men jeg er sikker på det jobbes med dette i kommunestyresalen akkurat nå. Fatt mot!
Ved nærmere ettertanke så ble det vel også «privatisert vekk» en flokk med kommunale renholdere i fjor høst, og i stedet for å slenge gatelangs i snøføyka, så må vel de kunne utstyres med snøskuffer? Med Gode Privatiserte Ønsker for 2026. Hilsen FrP!
Åpen for klima-adopsjon
Jeg leser i avisene at det skal bli riktig så kaldt fremover, som om det ikke var kaldt nok allerede! I forrige uke var det såpass kaldt, med nordavind fra alle kanter, at jeg til og med så en politiker med hendene i sine egne lommer for en gangs skyld.
Både jeg og bikkja småspringer de 2-3 lynraske, men nødvendige rundene på Sofiemyråsen hver dag. Denne koselige turen ledsages gjerne av frostbitt, overforbruk av bjørkeved og en kjøter som, ved siden av å hate meg intenst, gjemmer seg straks den hører ordet «tur».
Jeg må nok dessverre innse at jeg ikke er skapt for dette klimaet, så hvis noen har slektninger i varme land som kunne tenke seg å adoptere en pent brukt 57-åring med hund, stueren (altså både hund og eier), uten synlige skader, og i noenlunde mental balanse, så send meg en PM.
Men alt er heldigvis ikke kaldt og nedsnødd.
Drueinspirert manus
I sedvanlig stil, så gleder jeg meg maksimalt til årets store høydepunkt; Nemlig OPAL’s årlige teaterstykke med lokale barn og unge i samtlige roller.
Her har nærmere 100 mennesker, små og store vært i sving med kostymer kulisser, manus, replikker og tøylesløs galskap de siste månedene. Premieren er i slutten av januar, og alle hjerter gleder seg.
Denne kulturinstitusjonen fra gamle Oppegård imponerer meg bare mer etter hvert som årene går.
Selv om jeg, og mange med meg, er med som frivillig på n’te året, og dermed klart omfattes av habiltetsregelverket, så er dette noe dere definitivt ikke vil gå glipp av.
Som vanlig er det OPAL’s Grand Old lady, nemlig Bibbi Neergaard som har benyttet sommeren til å skrive manus samt fortære uante mengder røde italienske druer presset ned i glassflasker.
Slikt blir det naturligvis litterær kvalitet av, og denne gangen er det Snehvit, den gamle klassikeren til Brødrene Grimm som skal settes opp.
Her får man snart servert en kjekk Prins som følger både hjertet og samtykkeloven, en Dronning hvor ikke alt er på stell i øverste etasje, et lass med dverger, et utdrag av skogens dyr og temmelig sikkert en og annen kjeltring som skal settes ettertrykkelig på plass i Kolben Kulturhus.
Billettene ligger allerede ute for salg i den digitale luka, så ingen grunn til å vente.
Nyttårsløftet i år er at jeg skal være mer omsorgsfull og mindre sarkastisk, men ettersom jeg gjerne vil oppleve 2027, så holder jeg ikke pusten.
Fortsatt god vinter alle sammen!
