Om svartspetter og mørke netter

NB: Dette er et innlegg i spalten «Slik har vi det nå». Innholdet står for innsenders regning.

Løpeturene mine går ofte over Grønliåsen – ikke bare for variasjon i terrenget, men fordi området byr på rike naturopplevelser. Her har jeg møtt elg, rådyr, hønsehauk og mange andre fugler og dyr. Det er noe eget med å bevege seg mellom trærne og plutselig kjenne at man ikke er alene, at naturen er tett på, og alltid i bevegelse.

En kveld forleden, mens jeg kom i jevnt trav oppover åsen, la jeg merke til en stor, mørk skygge som gled lydløst over meg. Først trodde jeg det var hønsehauken igjen, men dette var noe annet. Fuglen satte seg på en trestamme bare noen meter foran meg. Og der satt den: en svartspett – Europas største spettefugl, halvmeter lang, kullsvart med glinsende fjærdrakt, kritthvite øyne og rød isse.

Jeg ble stående stille. Vi så på hverandre et par lange sekunder, før den løftet seg tungt og forsvant mellom trærne. Selv om svartspetten ikke er sjelden i norsk natur, ser jeg den nesten aldri, og aldri så nærme. For meg, som elsker å være ute i skogen, var det en stor opplevelse. Jeg løp rett hjem, raskere enn vanlig, for å fortelle familien om hva jeg hadde opplevd.

Opplevelser som dette er en påminnelse om hvor heldige vi er. Her, i en kommune som også er tett på storbyen, kan vi oppleve naturen tett på, rett utenfor stuedøra. Det er ikke en tilfeldighet. Det er resultatet av politiske prioriteringer, langsiktig planlegging og et bevisst ønske om å ta vare på både natur og nærmiljø.

Et sentralt prinsipp i dette arbeidet er arealnøytralitet – en enkel, men viktig idé: at det samlede arealet av natur- og grøntområder ikke skal reduseres, selv om vi utvikler og bygger. Dette prinsippet ble nedfelt i kommuneplanen under forrige kommunestyreperiode, med støtte fra Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartier. Vi har fått nasjonal anerkjennelse for dette arbeidet, og prinsippet har gjort oss til en foregangskommune i bærekraftig arealforvaltning.

Men prinsippet er stadig under press, og mye tyder på at risikoen øker for at arealnøytraliteten i kommunen vår vil svekkes. Det er bekymringsfullt. For dette handler ikke bare om tall og kart. Det handler om de faktiske, levende områdene vi ferdes i – om skogene, engene, bekken i nabolaget, og fuglene som bor der. Som svartspetten på Grønliåsen.

Arealpolitikk er kanskje et av de tydeligste skillelinjene i lokalpolitikken. Noen ønsker å åpne mer for utbygging og la markedskreftene styre. Vi mener det trengs tydeligere grenser og bedre vern. Ikke for å stanse utvikling, men for å sikre at den skjer på naturens premisser. Vi kan bygge smartere, fortette der det allerede er utbygd, og la de grønne lungene være i fred. Det er fullt mulig å få til begge deler, å utvikle og å bevare natur, på samme tid.

Nå som sommeren går mot slutten, og nettene blir mørkere, ser jeg fram til høstens turer. Jeg håper barna våre også skal få oppleve det samme: å se en elg i skogbrynet, høre hønsehauken rope, eller stå stille og møte blikket til en svartspett. For naturopplevelser gir oss noe viktig, noe ordløst, som vi ikke kan erstatte. Og skogen er ikke bare til for oss. Fuglene og dyrene har også rett til å leve her.

Vi har et ansvar, ikke bare som politikere, men som innbyggere, for å ta vare på det som gjør nærmiljøet vårt unikt. Så la oss løfte blikket, og spørre: Hvordan vil vi egentlig ha det i nærmiljøet vårt – nå, og i framtida?