Megler-Vegard oppfylte Norseman-drømmen
Etter over 13 timer med blodslit kunne Vegard Fjeldheim slippe jubelen løs på Gaustadtoppen.
Til daglig får han sitt kick av spreke budrunder og fornøyde boligselgere, men det spørs om ikke helgens kraftanstrengelse overgår det aller meste.
Den lokale eiendomsmegleren Vegard Fjeldheim brukte nemlig store deler av lørdagen på det som omtales som verdens hardeste triatlon, den beryktede Norseman.
Kort fortalt består løpet av 3,8 kilometer svømming i iskaldt vann, 180 mil beinhard sykling og et avsluttende maraton med løping, som til alt overmål avsluttes på toppen av Gaustadtoppen.
På startstreken stod et par hundre håndplukkede og blodtrimmede atleter, og i det gode selskapet var altså vår mann. Med ømme muskler og høy grad av stolthet har han levert følgende eksklusive rapport til Oppegård Avis-leserne, hvor han geleider oss gjennom både forberedelser og selve løpet.
Lange forberedelser
– Jeg startet for fullt med treningen i oktober. Fra oktober og frem til løpsdagen har jeg trent 6-7 dager i uken. Løpeformen min var ganske bra da jeg fikk muligheten til å være med, men svømming og sykling har jeg ikke drevet så mye med tidligere.
Skjønt det har blitt noen runder i Birken, men i denne sammenhengen var Fjeldheim en real amatør.
– Svømming var jeg helt fersk på, så jeg måtte prøve å lære meg å crawle i oktober. Det har blitt to økter i uka, men det var ingen stor overraskelse at dette var min svakeste gren. Jeg har fått hjelp av en PT som heter Andre Fjærestrand Bratlie som er tidligere utøver og var i supportteamet for Iver Anton Kronstad, som kom på 5. plass i år. Han har gitt meg et tøft, men veldig bra treningsprogram som jeg har fulgt 100 %. Med så mye trening er man alltid redd for skader, men totalbelastningen har vært styrt veldig bra fra hans side. Har ikke droppet noen økter siden vi startet sammen i januar. Har heller ikke kjent på noen form for skader, så er veldig fornøyd med hans opplegg. Siden nyttår har jeg trent cirka 15 timer i uka og økte litt mer i mai/juni, forteller Fjeldheim.
Droppet øl
Noen forsakelser må til med et så hårete mål.
– Når man skal kombinere det med jobb, kone, tre aktive barn og en hund, så har jeg ikke hatt tid til å gjøre noe annet. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle gå all-in, så en øl har jeg ikke smakt siden nyttår, sier han med et stort smil.
En av mange suksessfaktorer var at han brukte deler av ferien i år på å reise opp å prøve løypa for å vite hva som ventet. Det var en avgjørelse han er meget fornøyd med.
– Syklingen er tøff, med over 3.500 høydemeter som skal bestiges. Så det var viktig for meg å prøve den løypa før selve konkurransen. Svømmingen er forsåvidt ganske like uansett hvor du svømmer, men det er en god del kaldere vann i Eidfjord enn i Oslofjorden, så det var fint å kjenne litt på temperaturen også. De første 25 km på løpingen er relativt flate, så de fryktet jeg ikke. De siste 17 km derimot er ganske brutale. Da skal man opp til Gaustatoppen som ligger på 1883 moh. Når man har 5-6 km igjen til bakken, så ser man fjellet foran seg. Den følelsen man får da er todelt. Deilig å endelig se målet, men samtidig blir man ganske sjokkert over å se hvor sykt langt unna man er før man er i mål.
Fire skiver med nugatti
– Løpsdagen startet ved at jeg stod opp kl. 02.30. Da var det bare å trykke i seg fire brødskiver med Nugatti. Hadde null appetitt, men man er nødt til å få i seg mat. Så var det å tusle ned til brygga kl. 03 for innsjekk av sykkel og utstyret jeg trenger til sykkel etappen. Jeg gikk om bord på fergen kl. 03.45. Da var jeg i en egen boble og klarte ikke å prate med noen. Satt bare på gulvet i fergen i 1 time og ventet.
Så går det ganske fort før man plutselig får beskjed om at man skal hoppe av fergen. Det er bekmørkt ute og man vet at vannet er kaldt.
Selv om Nord-megleren fryktet svømmedistansen, skulle det vise seg at dagsformen var på øverste hylle.
– Jeg visste at svømmingen var min svakeste gren, men jeg følte underveis at jeg hadde en skikkelig god dag. Var superfornøyd da jeg gikk opp av vannet og forventet at supportteamet skulle rope ut at jeg hadde en fantastisk tid. Det eneste jeg hørte var: «Bra jobba, ikke stress nå, det er en lang dag». Ikke akkurat den beskjeden jeg hadde håpet på, så da skjønte jeg at tiden ikke var det jeg trodde den skulle være. Spurte om tiden min, og da jeg hørte at den var på 1 time og 34 minutter, så ble jeg helt satt ut. Jeg trodde helt ærlig at jeg skulle høre 1 time og 20 minutter. Klokka hadde jeg bevist ikke sett på for å ikke la meg stresse, forteller han.
Kjente på stress
– Så da jeg skulle starte å sykle så var jeg litt stresset. Startet hardere enn det jeg hadde planlagt, men da jeg hadde tatt igjen ca 20-30 stk så skjønte jeg at beina var gode og at det var en lang dag i vente. Ingen grunn til å brenne alt kruttet på sykkeletappen. Jeg startet syklingen som nr. 205 og etter 6 timer og 42 minutter var jeg ferdig med sykkeletappen. Da lå jeg som nr 100 og hadde igjen favoritt øvelsen min.
Helt rosenrødt skulle det midlertid ikke bli.
– Jeg var sliten, men ikke mer enn jeg hadde forventet. Utover i sykkeletappen så kjente jeg på at jeg begynte å få litt kramper i magen, men det var bedre når jeg stod å syklet og jeg tenkte at dette ville gå over da jeg skulle løpe.
Dessverre så skjedde ikke det.
– Planen var å løpe i 4.45 tempo pr km, men jeg klarte ikke mer enn 5 min pr km. Det gjorde så vondt i magen. Etter 7-8 km startet jeg å kaste opp. Da sleit jeg masse med å få i meg nok mat og drikke, for jeg kastet vel opp 10-12 ganger, forteller han.
Zombie Hill
Diverse plager tar dessverre ikke den brutale løyen noe hensyn til.
– Når man er ferdig å løpe 25 km så skal man opp fjellet. Bakkene kaller de for Zombie hill, og det er av en god grunn. Da jeg var og testet løypa tidligere i sommer, klarte jeg å løpe opp hele bakken uten å stoppe, men da hadde jeg kun syklet 9 mil før jeg skulle løpe. Jeg visste at med både svømming og 18 mil i beina så ville dette bli tøffere, men jeg hadde stor tro på at jeg skulle klare å ta en del plasser her.
Som sagt, så gjort.
– Da jeg kom til Zombie hill hadde jeg kommet meg opp til 85. plass. På grunn av krampene i magen så måtte jeg gå hele første svingen. Da sving nummer 2 startet fikk jeg beskjed om at klatreren Magnus Midtbø lå to plasser foran meg. Han ville jeg slå, så da prøvde jeg å løpe to minutter og gå to minutter. Det gikk fint, og når jeg kom videre opp fjellet klarte jeg til slutt å løpe de siste seks km uten å stoppe noe særlig. Da jeg kom til Stavsro, som er siste sjekkpunkt for å få vite om man er topp 160 (de som får fortsette til topps og dermed får en høythengende svart trøye (red. anm.) hadde jeg kommet meg opp på 68. plass.
Enorm innspurt
Rett før Stavsro endret været seg totalt. Himmelen åpnet seg og det kom kraftig vind og masse tåke.
– Jeg var så gira på å bli ferdig, så jeg bestemte meg for å ikke kle på meg noen mer klær, men heller prøve å løpe og gå så fort jeg klarte opp. Usikker på om det var det smarteste jeg kunne gjort, for jeg tror aldri at jeg har vært kaldere før. Men det fikk meg i hvert fall til å løpe litt og gå så fort jeg klarte. Da jeg kom til toppen hadde jeg passert 8 stykker til og jeg endte til slutt på 60. plass med tiden 13. timer og 24 minutter.
Det ga en euforisk følelse han sliter med å beskrive.
– Følelsen jeg hadde da jeg kom i mål går ikke an å beskrive, den tror jeg bare må oppleves. Jeg gikk over målstreken sammen med kona, supportteamet, og hele familien stod på toppen og heiet.
Nå ser jeg frem til å få en litt mer normal hverdag og jeg gleder meg til å starte opp igjen på jobb hos Nord Eiendomsmegling på mandag morgen, avsluttet Fjeldheim.
