– Ingen grunn til å slutte å danse selv om man blir pensjonist

Siv Finden Otterstad har fulgt generasjoner av barn og unge gjennom tenårenes periode med tannregulering. Etter 17 år som tannhelsesekretær ved Kolbotn Tannregulering er arbeidsdagen over og Siv er klar for pensjonistlivet.

I hvert fall nesten klar. 

Å legge fra seg arbeidshverdagen er en overgang hun «jobber litt med», som hun selv sier.

– Jeg har ikke helt noen pensjonistidentitet ennå, ler Siv,

Vi møter henne nede ved Svartskog brygge, der en del av strandlinjen hører til den nesten ti mål store eiendommen som omkranser huset hun har bodd i de siste 40 årene.

Aldri borte

– Jeg begynte å jobbe på klinikken på Kolbotn da jeg var 50. De 17 siste årene er det dette som har vært hverdagen min, og det har vært en fin tid, sier hun til Oppegård Avis.

Siv er utdannet tannhelsesekretær og har jobbet sammen med Sara Kumar som driver klinikken siden 2007. Hun ble ferdig utdannet i 1975 og har erfaring fra både kjeveortopedisk praksis og praksis for allmenntannlege før hun begynte på Kolbotn.

– Jeg har egentlig aldri vært borte fra jobben utenom ferier. Det har vært en stor del av identiteten min, forteller hun.

Særlig har Siv syntes det har vært artig å følge pasientenes utvikling, også utenfor tannlegestolen, gjennom jevnlige besøk hos henne og Sara i behandlingsløp som gjerne varer i flere år.

– Vi fulgte dem jo gjennom en brytningstid i livet. De kom hit som små, og så vokste de nesten foran øynene på oss. Noen vokste 20–25 centimeter i løpet av den tiden, smiler Siv.

Hendene i jorda 

Men selv om Siv ikke har fått helt taket på hverdagen uten gapende barn og unge, så er det flere ting hun gleder seg til.

– Jeg gleder meg å få oppleve våren som pensjonist. Da er jeg travel hele dagen. Jeg må ha hendene i jorda, og hagen har alltid vært viktig for meg, forteller hun.

Hun ser også fram til mer tid til å lese, rolige morgener, tid med familien og kanskje noen reiser.

Siv har tre barn, og tre barnebarn i aldersspennet tre måneder til to år. Akkurat nå bor en del av flokken hjemme på Svartskog, mens de venter på at en leilighet skal bli klar. Resten er fordelt mellom Oslo og Hongkong, og det kan godt hende det nå blir en tur til verdensmetropolen på den nybakte pensjonisten, som ikke lenger trenger å planlegge ferien ut i fra en kvote med ferieuker.

– Jeg har veldig lyst til å gjøre en litt lengre reise når jeg først drar til Hongkong, det er jo ikke et sted man «bare stikker innom», sier hun.

Den viktige dansen

Og én ting har hun ingen planer om å slutte med. Det er dansen.

– Det er jo ingen grunn til å slutte med dansing selv om man blir pensjonist, sier Siv bestemt.

Hun har danset i rundt 40 år, både lokalt hos Liv Steen, men også ved andre dansestudioer i Oslo.

Drømmen om dans var der tidlig, men forholdene lå ikke til rette for det i oppveksten.

– Jeg hadde lyst til å danse som barn, men foreldrene mine gjorde ikke noe for det. Så jeg lekte mye ballett hjemme, forteller hun.

Det var først som 17–18-åring hun begynte «ordentlig», som hun beskriver det, da det dukket opp et kurs i lokalmiljøet som hun fikk mulighet til å delta på. Siden har hun fortsatt, og det akter hun å gjøre til det ikke går lenger.

– Men nå danser jeg bare klassisk. Jeg orker ikke jazz lenger, for jeg vil ikke ned på knærne, sier hun og ler.

En ny fase i livet

Å bli pensjonist er en ny fase i livet, som åpner for mange muligheter til å dyrke både gamle og nye interesser.

Oppegård Avis har snakket med vår lokale superpensjonist, Mona Wiger, som blant annet er leder for Seniorakademiet i Oppegård. I tillegg har hun en rekke andre jern i ilden, og fører en svært aktiv pensjonisttilværelse. 

Hun har lang erfaring fra lokalsamfunnet, både som tidligere politiker og gjennom mange år i frivillige lag og foreninger.

Wiger mener det viktigste i overgangen er å stille seg selv et enkelt spørsmål:

– Hva vil jeg fylle dagene med? Hva gir meg glede?

Hun oppfordrer til å tenke slik Siv Finden Otterstad gjør, nemlig å ta med seg det man allerede trives med videre inn i en ny livsfase.

– Det handler ikke om å slutte med det som har vært viktig for deg. Tvert imot. Har du danset, så fortsette å danse, gjør det som gir glede, sier hun.

Overgangen

For egen del ble ikke overgangen til pensjonistlivet så stor. Wiger gikk av på AFP, og tok over ledervervet i Seniorakademiet i det hun ble pensjonist.

– Dagen ble fylt opp av andre ting med en gang, og det var riktig for meg, forteller hun.

Hun mener hvordan overgangen oppleves ofte henger sammen med hvilken plass jobben har hatt i livet.

– Jeg tror det kommer litt an på hvor stor del av livet jobben har tatt, sier hun til Oppegård Avis.

Samtidig peker hun på at pensjonisttilværelsen også kan være en mulighet til å utvide nettverket.

– Det finnes mange arenaer hvor man kan bli kjent med nye mennesker, enten gjennom aktiviteter, frivillighet eller læringstilbud. Og endelig får man kanskje mer tid til nettopp det, sier Wiger.

Ikke bare for «gamlinger»

Hun tror mange trenger litt tid før de kjenner seg som pensjonister, og at det også henger sammen med forestillingen om at man da er blitt gammel.

– Og det er man jo slett ikke, smiler Wiger.

Hun peker på Seniorakademiet som et tilbud som i flere tiår har gitt faglig påfyll til voksne som ønsker å lære mer, og at det langt fra er et tilbud kun for de eldste.

– Det er ikke bare for «gamlinger». Aldersgrensen er 55, og mange kommer fordi de vil lære noe nytt og møte andre, sier hun.

I tillegg trekker hun frem at det bugner av tilbud rundt biblioteket og seniorsentrene, og at er stort behov for flere krefter innen frivilligheten for dem som ønsker mer innhold og fellesskap i den nye hverdagen som pensjonist.