Oppfordrer til engasjement

NB: Dette er et debattinnlegg til spalten «Slik gar vi det nå», skrevet av en ekstern bidragsyter.

Hva Velkomstskolen lærte meg om kommunen vår

En av årets hyggeligste tradisjoner for familien min er den årlige høstutstillingen på Kolbotn skole. Ikke bare er det en sosial møteplass der hele nabolaget samles, men også en spennende opplevelse å se alt det flotte barna har laget.

Velkomstskolen hører også til på Kolbotn skole. Og når vi kommer til deres lokaler, merker jeg at kunsten får en litt annen karakter. Lærerne forteller at noen av barna her kommer fra krigsherjede land eller er foreldreløse. Jeg ser på selvportrettene de har laget – hvordan følelsene deres trer frem gjennom farger og uttrykk. Det er et sterkt øyeblikk. For barna våre betyr tryggheten og fellesskapet vi skaper alt. Det er grunnplanken deres for et godt liv videre, som ungdommer og som voksne.

På kommunens nettside står det:

“Velkomstskolen tilbyr grunnleggende norskopplæring for alle nyankomne elever 3.–10. trinn og foreldrestøtte ved behov. Vår visjon er kort vei til aktiv og likeverdig deltakelse i fellesskapet.”

Velkomstskolen er et fantastisk tilbud som oppsummerer den viktigste oppgaven for en kommune: Å sørge for innbyggernes grunnleggende velferd og trygghet i hverdagen. For barna våre betyr det i praksis at vi skal gi dem en trygg og god oppvekst. Og hva er vel viktigere enn å møte nyankomne barn med trygghet, glede og fellesskap? Å gi barna våre et trygt grunnlag og bygge dem opp for fremtiden, er den viktigste investeringen et lokalsamfunn kan gjøre.

Derfor er det trist å se at barn og unge i stadig større grad blir en salderingspost i Nordre Follo. I kommunebudsjettet skal området oppvekst og læring reduseres med 1,55 prosent de neste fire årene. Det kan høres lite ut på papiret, men når lønninger og andre driftskostnader samtidig øker, betyr det reelle kutt hvert eneste år. Skoler og barnehager må altså redusere kostnader samtidig som alt blir dyrere. Det henger ikke på greip, og konsekvensen er økt risiko for nedbemanning, altså færre hender til å ta vare på barna våre.

Tusenvis av innbyggere vil merke konsekvensene: færre lærere og voksne i skolen, mindre støtte til barn med ekstra behov, lavere bemanning i barnehager, SFO og barnevern. Høyrepartiene som styrer kommunen, har blant annet bestemt at de tolv gratis SFO-timene kun kan brukes tre dager i uken – et kutt som møtte sterke protester fra foreldre og fra oss i Arbeiderpartiet. Vi hører også om andre bekymringsfulle utslag: barn som må ta med flaskepant for å kjøpe ingredienser til matundervisningen, busser som forsvinner fra skidagen, og kutt i miljøveiledere og skolepsykologer. Til og med undervarme på kunstgressbaner, blant annet på Sofiemyr, vurderes fjernet, steder hvor barn og unge trener og finner glede og fellesskap.

Dette er bare toppen av isfjellet, det vi får høre om. Barnehager og skoler får store rammekutt og må “finne ut av det selv”. Da vi behandlet kuttlisten “Bærekraftig økonomi” i mai, ba vi om konsekvensutredninger for kuttene, sett fra innbyggernes perspektiv. Hva betyr de ulike kuttene for barna våre, for lærerne, for foreldrene? Dette skulle vi fått sammen med budsjettet, men har i stor grad uteblitt. I stedet er det fokus på konsekvenser for kommuneøkonomien. Resultatet er et budsjett som reduserer mennesker til tall.

Vi folkevalgte skal være ombud for folket, og ingen trenger et ombud mer enn barna våre. De har ingen egen stemme; de trenger noen som taler deres sak. Jeg blir stadig kontaktet av foreldre som er bekymret for oppvekstvilkårene i kommunen, og av lærere som forteller hvor krevende situasjonen er. Vi hører om skoler som mangler skolebøker, vikarer og assistenter. Foreldreopprøret i Nordre Follo forteller om barnehager med så lav bemanning at ansatte knapt rekker å stelle barna.

Det er ikke tilfeldig at sykefraværet er høyt i barnehagene våre. De ansatte gjør en formidabel jobb for barna, men står i et stadig sterkere press med mindre ressurser. Når de som tar vare på barna våre sliter, rammer det hele lokalsamfunnet.

Nå har også de som styrer bestemt at renholdet skal konkurranseutsettes. Hvilke konsekvenser dette får for renholdet i skolene og barnehagene gjenstår å se, men skal det bli noen økonomisk gevinst for kommunen er det bare to ting det kan spares på: lønn eller kvalitet. Uansett er det barna og de ansatte som blir taperne.

Finnes det et alternativ til alle kuttene og konkurranseutsettingen? Finnes det andre verktøy i verktøykassa kommunen kan bruke? Ja, det gjør det. Av landets 356 kommuner er det bare 32 som ikke har noen form for eiendomsskatt. Nordre Follo er en av dem. Vi er samtidig blant kommunene med høyest gjeld og lavest egne inntekter. Det får store konsekvenser for tjenestene våre. Derfor mener jeg – og Arbeiderpartiet – at tiden er inne for å øke inntektene gjennom skatt på næringseiendom, ikke private boliger. Det er et langt bedre alternativ enn stadig flere kutt i tilbudene til barn og unge.

Som engasjert forelder og folkevalgt blir jeg bekymret for hva som skjer med kommunen vår. Faresignalene i økonomien er mange, og så lenge gjelden vokser og vi ikke benytter oss av muligheten til øke inntektene, er det vanskelig å se hvordan vi skal unngå nye kutt. Det som i hvert fall er sikkert, er at tilbud som ikke er lovpålagt står først i køen når sparekniven kommer. Velkomstskolen er ett av dem.

Derfor får jeg blandede følelser når jeg står i Velkomstskolens lokaler under høstutstillingen på Kolbotn skole. På den ene siden kjenner jeg på en stolthet over at vi har dette tilbudet i Nordre Follo. Det minner meg om hva en kommune egentlig skal være: et sted som gir trygghet, støtte og muligheter, særlig til barna våre. Velkomstskolen viser dette i praksis. Her møtes nyankomne barn og familier med varme, respekt og et oppriktig ønske om å gi dem en god start i et nytt land.

På den andre siden kjenner jeg på en uro. Når kuttene rammer bredt, er det nettopp slike tilbud som Velkomstskolen som sakte kan forsvinne, litt etter litt, nesten uten at vi merker det før det er for sent. Det bekymrer meg dypt. For Velkomstskolen er et av de tydeligste uttrykkene for hvem vi ønsker å være som lokalsamfunn. Det er nettopp slike tilbud vi ikke har råd til å miste.

I et helt år har samfunnsdebatten i Nordre Follo handlet om kuttene som kommer. Men nesten ingen snakker om kuttene som allerede skjer: Stillingen som forsvant i barnehagen, hullet i veien som aldri blir tettet, vasken på skolen som aldri blir fikset, eller bestemoren som måtte flyttes på dobbeltrom. Vi ser bare toppen av isfjellet.

Til syvende og sist handler dette om hvilken kommune vi vil være – og hva vi kan få til sammen. Kommunen er vår felles trygghet, stedet der barna våre vokser opp med omsorg, læring og muligheter. Derfor kan vi ikke stå stille og se på at fellesskapet svekkes, bit for bit, gjennom alle kuttene. Jeg kommer i hvert fall ikke til å gjøre det, og jeg vil invitere alle som bryr seg om kommunen vår til å engasjere seg.