– Jeg var 11 år da bombene falt
Avan Salih var barn under Iran–Irak-krigen. Nå kjenner hun igjen frykten i Midtøsten.
Jeg var 11 år under krigen mellom Iran og Irak på 80-tallet.
Jeg var et barn. Jeg skulle ha vært opptatt av skole, venner og drømmer. I stedet vokste jeg opp med sirener som skar gjennom natten og svarte fly over himmelen. Vi visste aldri hvor neste bombe ville falle.
En barneskole ble bombet. Barn på min egen alder mistet livet. Barn som meg. De hadde også foreldre som ventet på dem hjemme. Sekker som sto igjen. Pulter som ble tomme.
Slik ser krig ut.
Det
er ikke kart og strategier. Det er ikke taler og slagord.
Det
er redde barn. Det er familier i sorg.
Det er alltid sivile som betaler prisen.
I dag er jeg dypt bekymret for det som skjer i Midtøsten. Jeg kjenner igjen språket. Jeg kjenner igjen spenningen. Jeg kjenner igjen frykten som legger seg i kroppen før noe stort og farlig skjer.
Jeg tenker på barna. De som nå hører sirener for første gang. De som ser himmelen fylles av fly. Ingen barn skal måtte venne seg til lyden av krig.
Historien har vist oss at diktatorer setter makt foran menneskeliv. Det har skjedd før, og det skjer fortsatt. Når ledere klamrer seg til makt, er det vanlige mennesker som betaler prisen.
Som kurder vet jeg også at vårt folk ofte havner midt mellom sterke krefter. Våre områder blir slagmark. Våre liv blir politiske brikker. Vi har sjelden hatt tryggheten andre tar for gitt.
Jeg skriver dette fordi jeg husker hvordan det føles å være 11 år i krig. Frykten for å ikke vite om morgendagen kommer. Usikkerheten. Sorgen som setter seg i et barnesinn.
Ingen er vinnere i krig. Ingen.
Det finnes bare tap – og altfor mange av dem bæres av uskyldige mennesker.
Avan Salih
